Alcazaba er den mest primitive delen av det monumentale komplekset, bygget på restene av en gammel Zirid-festning.

Opprinnelsen til Nasrid Alcazaba går tilbake til 1238, da den første sultanen og grunnleggeren av Nasrid-dynastiet, Muhammad Ibn al-Alhmar, bestemte seg for å flytte sultanatets sete fra Albaicín til den motsatte høyden, Sabika.

Stedet som ble valgt av Al-Ahmar var ideelt siden Alcazaba, som lå i den vestlige enden av åsen og med en trekantet utforming, veldig lik baugen på et skip, garanterte optimalt forsvar for det som skulle bli palatinbyen Alhambra, bygget under dens beskyttelse.

Alcazaba, utstyrt med flere murer og tårn, ble bygget med en klar defensiv intensjon. Det var faktisk et overvåkingssenter på grunn av beliggenheten to hundre meter over byen Granada, og garanterte dermed visuell kontroll over hele det omkringliggende territoriet og representerte igjen et symbol på makt.

Inne ligger militærkvarteret, og over tid ble Alcazaba etablert som en liten, uavhengig mikroby for høytstående soldater, ansvarlig for forsvaret og beskyttelsen av Alhambra og dets sultaner.

Når vi kommer inn i citadellet, befinner vi oss i det som ser ut til å være en labyrint, men i virkeligheten er det en prosess med arkitektonisk restaurering ved hjelp av anastylose, som har muliggjort restaureringen av det gamle militærkvarteret som hadde vært begravd frem til begynnelsen av det tjuende århundre.

Sultanens elitegarde og resten av militærkontingenten som var ansvarlig for forsvaret og sikkerheten til Alhambra, bodde i dette nabolaget. Det var derfor en liten by i selve palatinbyen Alhambra, med alt som var nødvendig for dagliglivet, som boliger, verksteder, et bakeri med ovn, lagerbygninger, en sisterne, et hammam osv. På denne måten kunne militær- og sivilbefolkningen holdes adskilt.

I dette nabolaget, takket være denne restaureringen, kan vi betrakte den typiske utformingen av et muslimsk hus: en inngang med en hjørneinngang, en liten gårdsplass som husets sentrale akse, rom rundt gårdsplassen og en latrine.

Videre ble det oppdaget en fangehull under jorden på begynnelsen av det tjuende århundre. Lett å kjenne igjen fra utsiden på den moderne spiraltrappen som fører opp til den. Denne fangehullet holdt fanger som kunne brukes til å oppnå betydelige fordeler, enten politiske eller økonomiske, eller, med andre ord, personer med høy bytteverdi.

Dette underjordiske fengselet er formet som en omvendt trakt og har en sirkulær planløsning. Noe som gjorde det umulig for disse fangene å rømme. Faktisk ble fangene brakt inn ved hjelp av et system av trinser eller tau.

Kruttårnet fungerte som en forsvarsforsterkning på sørsiden av Vela-tårnet, og derfra startet militærveien som førte til de røde tårnene.

Siden 1957 er det i dette tårnet vi kan finne noen vers inngravert i stein, hvis forfatterskap tilsvarer meksikaneren Francisco de Icaza:

«Gi almisser, kvinne, det er ingenting i livet,
som straffen for å være blind i Granada.»

Plassen som Adarves-hagen okkuperer, stammer fra det sekstende århundre, da en artilleriplattform ble bygget i ferd med å tilpasse Alcazaba for artilleri.

Det var allerede på 1600-tallet at militær bruk mistet sin betydning, og den femte markien av Mondéjar, etter å ha blitt utnevnt til vokter av Alhambra i 1624, bestemte seg for å forvandle dette området til en hage ved å fylle rommet mellom ytter- og indre vegger med jord.

Det finnes en legende som hevder at det var på dette stedet at noen porselensvaser fylt med gull ble funnet gjemt, sannsynligvis gjemt av de siste muslimene som bebodde området, og at deler av gullet som ble funnet ble brukt av markien til å finansiere etableringen av denne vakre hagen. Det antas at kanskje en av disse vasene er en av de tjue store Nasrid-gullkarene av leirgods som er bevart i verden. Vi kan se to av disse vasene i Nasjonalmuseet for spansk-muslimsk kunst, som ligger i første etasje i Karl V-palasset.

Et av de bemerkelsesverdige elementene i denne hagen er tilstedeværelsen av en gryteformet fontene i den sentrale delen. Denne fontenen har hatt forskjellige plasseringer, den mest slående og bemerkelsesverdige var i Patio de los Leones, hvor den ble plassert i 1624 over løvefontenen med den påfølgende skaden. Koppen sto på den plassen frem til 1954, da den ble fjernet og plassert her.

Under Nasrid-dynastiet var dette tårnet kjent som Torre Mayor, og fra det sekstende århundre ble det også kalt Torre del Sol, fordi solen reflekterte seg i tårnet ved middagstid og fungerte som et solur. Men det nåværende navnet kommer fra ordet velar, gitt at den, takket være høyden på tjuesju meter, gir en utsikt på tre hundre og seksti grader som tillater at enhver bevegelse kan sees.

Tårnets utseende har endret seg over tid. Opprinnelig hadde den brystvern på terrassen, som gikk tapt på grunn av flere jordskjelv. Klokken ble lagt til etter at de kristne erobret Granada.

Dette ble brukt til å advare befolkningen om enhver mulig fare, jordskjelv eller brann. Lyden av denne klokken ble også brukt til å regulere vanningsplaner i Vega de Granada.

For tiden, og ifølge tradisjonen, ringer klokken hver 2. januar for å minnes erobringen av Granada den 2. januar 1492.

Puerta de las Armas, som ligger i den nordlige veggen av Alcazaba, var en av hovedinngangene til Alhambra.

Under Nasrid-dynastiet krysset innbyggerne Darro-elven via Cadí-broen og klatret opp bakken langs en sti som nå er skjult av San Pedro-skogen, helt til de nådde porten. Innenfor porten måtte de legge ned våpnene sine før de gikk inn i innhegningen, derav navnet «Våpenporten».

Fra terrassen til dette tårnet kan vi nå nyte en av de beste panoramautsiktene over byen Granada.

Rett foran finner vi Albaicín-nabolaget, gjenkjennelig med sine hvite hus og labyrintiske gater. Dette nabolaget ble erklært et verdensarvsted av UNESCO i 1994.

Det er i dette nabolaget at et av Granadas mest berømte utsiktspunkter ligger: Mirador de San Nicolás.

Til høyre for Albaicín ligger Sacromonte-nabolaget.

Sacromonte er det typiske gamle sigøynernabolaget i Granada og flamencoens fødested. Dette nabolaget er også preget av tilstedeværelsen av troglodyttboliger: huler.

Ved foten av Albaicín og Alhambra ligger Carrera del Darro, ved bredden av elven med samme navn.

Hylleststårnet er et av de eldste tårnene i Alcazaba, med en høyde på tjueseks meter. Den har seks etasjer, en terrasse og en underjordisk fangehull.

På grunn av tårnets høyde ble det etablert kommunikasjon med rikets vakttårn fra terrassen. Denne kommunikasjonen ble etablert gjennom et system av speil om dagen eller røyk med bål om natten.

Det antas at det, på grunn av tårnets utstående plassering på åsen, sannsynligvis var stedet som ble valgt for visning av bannerne og de røde flaggene til Nasrid-dynastiet.

Sokkelen til dette tårnet ble forsterket av de kristne med det såkalte Kubetårnet.

Etter erobringen av Granada planla de katolske monarkene en rekke reformer for å tilpasse Alcazaba til artilleri. Dermed rager Kubetårnet over Tahona-tårnet, som takket være sin sylindriske form gir større beskyttelse mot mulige støt, sammenlignet med de firkantede Nasrid-tårnene.

Generalife, som lå på Cerro del Sol, var sultanens almunia, eller med andre ord, et palassaktig landsted med frukthager, hvor det i tillegg til jordbruk ble oppdrettet dyr for Nasrid-hoffet og jakt ble praktisert. Det anslås at byggingen begynte på slutten av det trettende århundre av Sultan Muhammad II, sønn av grunnleggeren av Nasrid-dynastiet.

Navnet Generalife kommer fra det arabiske ordet «yannat-al-arif», som betyr arkitektens hage eller frukthage. Det var et mye større område i Nasrid-perioden, med minst fire frukthager, og strakte seg til et sted kjent i dag som «rapphønesletten».

Dette landstedet, som vesiren Ibn al-Yayyab kalte Lykkens Kongehus, var et palass: sultanens sommerpalass. Til tross for nærheten til Alhambra, var det privat nok til at han kunne flykte og slappe av fra spenningene i hoffet og regjeringslivet, samt nyte behageligere temperaturer. På grunn av beliggenheten i en høyere høyde enn den palatinske byen Alhambra, falt temperaturen innendørs.

Da Granada ble erobret, ble Generalife eiendommen til de katolske monarkene, som plasserte det under beskyttelse av en alcaide eller kommandør. Filip II endte opp med å avstå det evige ordførerskapet og besittelsen av stedet til Granada Venegas-familien (en familie av konverterte moriscos). Staten fikk først tilbake dette stedet etter en rettssak som varte i nesten 100 år og endte med et forlik utenfor retten i 1921.

Avtale der Generalife skulle bli et nasjonalt kulturarvsted og forvaltes sammen med Alhambra gjennom styret, og dermed danne styret for Alhambra og Generalife.

Det friluftsamfiteateret vi møtte på vei til Generalife-palasset ble bygget i 1952 med den hensikt å være vertskap for Granadas internasjonale musikk- og dansefestival, slik det gjør hver sommer.

Siden 2002 har det også blitt holdt en flamencofestival, dedikert til Granadas mest berømte poet: Federico García Lorca.

Under Nasrid-dynastiet startet veien som forbandt palatinbyen og Generalife fra Puerta del Arabal, innrammet av den såkalte Torre de los Picos, så kalt fordi brystvernene ender i mursteinspyramider.

Det var en svingete, skrånende vei, beskyttet på begge sider av høye murer for større sikkerhet, og førte til inngangen til Patio del Descabalgamiento.

Disse ruinene eller fundamentene er de arkeologiske restene av det som en gang var det såkalte Vennehuset. Navnet og bruken har blitt kjent takket være Ibn Luyúns «Avhandling om jordbruk» fra 1300-tallet.

Det var derfor en bolig beregnet på folk, venner eller slektninger som sultanen satte stor pris på og anså som viktig å ha nær seg, men uten å krenke privatlivet deres, så det var en isolert bolig.

Denne Oleander Walk ble bygget på midten av 1800-tallet for dronning Elizabeth IIs besøk og for å skape en mer monumental tilgang til den øvre delen av palasset.

Oleander er et annet navn gitt til den rosa laurbæren, som dukker opp i form av et ornamentalt hvelv på denne turen. I begynnelsen av turen, forbi de øvre hagene, ligger et av de eldste eksemplene på den mauriske myrten, som nesten var tapt og hvis genetiske fingeravtrykk fortsatt undersøkes i dag.

Det er en av de mest karakteristiske plantene i Alhambra, og kjennetegnes av sine krøllete blader, som er større enn den vanlige myrten.

Paseo de las Adelfas er forbundet med Paseo de los Cipreses, som fungerer som en forbindelse som fører besøkende til Alhambra.

Et av de best bevarte og unike elementene i Generalife er den såkalte Vanntrappen. Det antas at denne trappen – delt inn i fire seksjoner med tre mellomliggende plattformer – under Nasrid-dynastiet hadde vannkanaler som rant gjennom de to glaserte keramiske rekkverkene, matet av Royal Canal.

Denne vannledningen nådde et lite oratorium, hvorav det ikke finnes noen arkeologiske opplysninger. I stedet har det siden 1836 vært en romantisk utsiktsplattform reist av godsforvalteren på den tiden.

Klatringen opp denne trappen, innrammet av et laurbærhvelv og summingen av vann, skapte sannsynligvis et ideelt miljø for å stimulere sansene, komme inn i et klima som bidrar til meditasjon og utføre vaskelser før bønn.

På eiendommen rundt palasset anslås det at det må ha vært minst fire store hager organisert på forskjellige nivåer eller paratas , omsluttet av adobevegger. Navnene på disse frukthagene som har blitt overlevert til oss er: Grande, Colorada, Mercería og Fuente Peña.

Disse frukthagene har fortsatt, i større eller mindre grad, siden 1300-tallet, å bli dyrket med de samme tradisjonelle middelalderteknikkene. Takket være denne landbruksproduksjonen opprettholdt Nasrid-hoffet en viss uavhengighet fra andre eksterne landbruksleverandører, slik at det kunne dekke sine egne matbehov.

De ble brukt til å dyrke ikke bare grønnsaker, men også frukttrær og beite for dyr. For eksempel dyrkes det i dag artisjokker, auberginer, bønner, fiken, granatepler og mandeltrær.

I dag bruker de bevarte frukthagene fortsatt de samme landbruksproduksjonsteknikkene som ble brukt i middelalderen, noe som gir dette stedet stor antropologisk verdi.

Disse hagene nås fra Patio de la Sultana via en bratt trapp fra 1800-tallet, kalt Løvetrappen, på grunn av de to glaserte leirfigurene over porten.

Disse hagene kan betraktes som et eksempel på den romantiske hagen. De er plassert på søyler og danner den høyeste delen av Generalife, med spektakulær utsikt over hele det monumentale komplekset.

Tilstedeværelsen av vakre magnoliaer skiller seg ut.

Rosehagene stammer fra 1930- og 1950-tallet, da staten kjøpte Generalife i 1921.

Behovet oppsto da for å øke verdien av et forlatt område og strategisk koble det til Alhambra gjennom en gradvis og smidig overgang.

Patio de la Acequia, også kalt Patio de la Ría på 1800-tallet, har i dag en rektangulær struktur med to motstående paviljonger og en karnapp.

Navnet på gårdsplassen kommer fra den kongelige kanalen som renner gjennom dette palasset, rundt hvilken fire hager er arrangert i ortogonale parterrer på et lavere nivå. På begge sider av vanningsgrøften er det fontener som danner et av de mest populære bildene av palasset. Disse fontenene er imidlertid ikke originale, ettersom de forstyrrer roen og freden som sultanen søkte i sine hvile- og meditasjonsøyeblikk.

Dette palasset har gjennomgått en rekke forvandlinger, ettersom denne gårdsplassen opprinnelig var stengt for utsikten vi finner i dag gjennom galleriet med 18 buer i belvedere-stil. Den eneste delen som ville tillate deg å betrakte landskapet, ville være det sentrale utsiktspunktet. Fra dette opprinnelige synspunktet, sittende på gulvet og lent i vinduskarmen, kunne man beundre panoramautsikten over palatinbyen Alhambra.

Som et vitnesbyrd om fortiden finner vi Nasrid-dekorasjonen i utsiktspunktet, hvor overlappingen av gipsarbeidet til Sultan Ismail I over Muhammed IIIs skiller seg ut. Dette gjør det klart at hver sultan hadde ulik smak og behov og tilpasset palassene deretter, og satte sitt eget preg eller avtrykk.

Når vi passerer utsiktspunktet, og hvis vi ser på innsiden av buene, vil vi også finne emblemer for de katolske monarkene som åket og pilene, samt mottoet «Tanto Monta».

Østsiden av gårdsplassen er nyere på grunn av en brann som oppsto i 1958.

Før vi går inn på Patio de la Acequia finner vi Patio de la Guardia. En enkel gårdsplass med portikgallerier, en fontene i midten, som også er dekorert med bitre appelsintrær. Denne gårdsplassen må ha tjent som et kontrollområde og forrom før man fikk tilgang til sultanens sommerkvarter.

Det som skiller seg ut med dette stedet er at etter å ha klatret noen bratte trapper, finner vi en døråpning innrammet av en karm dekorert med fliser i nyanser av blått, grønt og svart på en hvit bakgrunn. Vi kan også se, om enn slitt av tidens gang, Nasrid-nøkkelen.

Når vi klatrer opp trappene og går gjennom denne døråpningen, kommer vi over en sving, vaktbenkene og en bratt, smal trapp som fører oss til palasset.

Patio de la Sultana er et av de mest forvandlede områdene. Det antas at stedet som nå ligger opptatt av denne gårdsplassen – også kalt Cypress Patio – var området som var utpekt til det tidligere hammamet, Generalife-badene.

På 1500-tallet mistet den denne funksjonen og ble en hage. Over tid ble det bygget et nordlig galleri, sammen med et U-formet basseng, en fontene i midten og trettiåtte støyende stråler.

De eneste elementene som er bevart fra Nasrid-perioden er Acequia Real-fossen, beskyttet bak et gjerde, og en liten kanaldel som leder vannet mot Patio de la Acequia.

Navnet «Cypress Patio» skyldes det døde, hundre år gamle sypresset, hvorav bare stammen er igjen i dag. Ved siden av dette er en keramisk plakett fra Granada som forteller oss om legenden om Ginés Pérez de Hita fra 1500-tallet, ifølge hvilken denne sypressen var vitne til de amorøse møtene mellom den siste sultanens favoritt, Boabdil, og en edel Abencerraje-ridder.

Patio del Descabalgamiento, også kjent som Patio Polo, er den første gårdsplassen vi møter når vi kommer inn i Generalife-palasset.

Transportmiddelet som sultanen brukte for å komme til Generalife var hesten, og som sådan trengte han et sted å stige av hesten og huse disse dyrene. Denne gårdsplassen antas å ha vært ment for dette formålet, ettersom det var stedet for stallen.

Den hadde støttebenker for å komme av og på hesten, og to staller i sidebuaene, som fungerte som staller i den nedre delen og høylofter i den øvre delen. Drikketrauet med ferskvann til hestene kunne heller ikke mangle.

Verdt å merke seg her: over dørkarmen som fører til den neste gårdsplassen, finner vi Alhambra-nøkkelen, et symbol på Nasrid-dynastiet, som representerer hilsen og eierskap.

Nordportikoen er den best bevarte og var ment å huse sultanens kvartaler.

Vi finner en portik med fem buer støttet av søyler og alhamíer i endene. Etter denne portikoen, og for å få tilgang til Royal Hall, går man gjennom en trippelbue hvor det finnes dikt som omtaler slaget ved La Vega eller Sierra Elvira i 1319, noe som gir oss informasjon om dateringen av stedet.

På sidene av denne trippelbuen er det også *taqas*, små nisjer gravd ut i veggen der vann ble plassert.

Kongesalen, som lå i et firkantet tårn dekorert med gipsarbeid, var stedet der sultanen – til tross for at dette var et fritidspalass – mottok presserende audienser. Disse audiensene, ifølge versene som er nedtegnet der, måtte være korte og direkte for ikke å forstyrre emirens hvile unødig.

Nasridpalassene utgjør det mest symbolske og slående området i det monumentale komplekset. De ble bygget på 1300-tallet, en tid som kan regnes som en av stor prakt for Nasrid-dynastiet.

Disse palassene var området som var reservert for sultanen og hans nære slektninger, hvor familielivet fant sted, men også det offisielle og administrative livet i kongeriket.

Palasene er: Mexuar, Comares-palasset og Løvepalasset.

Hvert av disse palassene ble bygget uavhengig av hverandre, til forskjellige tider og med sine egne distinkte funksjoner. Det var etter erobringen av Granada at palassene ble forent, og fra det øyeblikket ble de kjent som Kongehuset, og senere som Det gamle kongehuset, da Karl V bestemte seg for å bygge sitt eget palass.

Mexuar er den eldste delen av Nasrid-palassene, men det er også det rommet som har gjennomgått de største forvandlingene over tid. Navnet kommer fra det arabiske *Maswar*, som refererer til stedet der *Sura* eller sultanens ministerråd møttes, og dermed avslører det en av dets funksjoner. Det var også forkammeret der sultanen administrerte rettferdighet.

Byggingen av Mexuar tilskrives Sultan Isma'il I (1314–1325), og ble modifisert av hans barnebarn Muhammad V. Det var imidlertid de kristne som forvandlet dette rommet mest ved å gjøre det om til et kapell.

I Nasrid-perioden var dette rommet mye mindre og var organisert rundt de fire sentrale søylene, hvor den karakteristiske Nasrid-kubiske hovedstaden, malt i koboltblått, fortsatt kan sees. Disse søylene ble støttet av en lykt som ga zenitallys, som ble fjernet på 1500-tallet for å lage øvre rom og sidevinduer.

For å gjøre rommet om til et kapell ble gulvet senket og et lite rektangulært rom ble lagt til bakerst, nå atskilt av en trebalustrade som indikerer hvor det øvre koret var plassert.

Den keramiske flisene på fotlisten med stjernedekorasjon ble hentet fra et annet sted. Blant stjernene kan du vekselvis se: våpenskjoldet til Nasridriket, kardinal Mendozas våpenskjold, østerrikernes dobbelthodede ørn, mottoet «Det er ingen seierherre utenom Gud» og Herkules-søylene fra det keiserlige skjoldet.

Over sokkelen gjentar en epigrafisk frise av gips: «Riket er Guds. Styrken er Guds. Æren er Guds.» Disse inskripsjonene erstatter de kristne ejakulasjonene: "Christus regnat. Christus vincit. Christus imperat."

Den nåværende inngangen til Mexuar ble åpnet i moderne tid, og endret plasseringen til en av Herkules-søylene med mottoet «Plus Ultra», som ble flyttet til østveggen. Gipskronen over døren forblir på sin opprinnelige plassering.

Bakerst i rommet fører en dør til oratoriet, som opprinnelig var tilgjengelig via Machuca-galleriet.

Dette rommet er et av de mest skadede i Alhambra på grunn av eksplosjonen av et kruttmagasin i 1590. Det ble restaurert i 1917.

Under restaureringen ble gulvnivået senket for å forhindre ulykker og legge til rette for besøk. Som et vitne til det opprinnelige nivået står en sammenhengende benk igjen under vinduene.

Denne imponerende fasaden, som ble omfattende restaurert mellom 1800- og 1900-tallet, ble bygget av Muhammed V for å minnes erobringen av Algeciras i 1369, som ga ham herredømme over Gibraltarstredet.

I denne gårdsplassen mottok sultanen undersåtter som fikk et spesielt publikum. Den ble plassert i den sentrale delen av fasaden, sittende på en jamuga mellom de to dørene og under det store takskjegget, et mesterverk av Nasrid-snekkerarbeid som kronet den.

Fasaden har en stor allegorisk belastning. I den kunne forsøkspersonene lese:

«Min stilling er som en krone og min port som en gaffel: Vesten tror at Østen er i meg.»
Al-Gani bi-llah har betrodd meg å åpne døren til seieren som blir annonsert.
Vel, jeg venter på at han skal dukke opp når horisonten åpenbarer seg om morgenen.
Måtte Gud gjøre sitt verk like vakkert som hans karakter og skikkelse er!

Døren til høyre fungerte som tilgang til de private kvarterene og serviceområdet, mens døren til venstre, gjennom en buet korridor med benker for vakten, gir tilgang til Comares-palasset, nærmere bestemt til Patio de los Arrayanes.

Undersåtter som fikk audiens ventet foran fasaden, atskilt fra sultanen av den kongelige garde, i rommet som nå er kjent som Det gylne rom.

Navnet *Det gylne kvarter* kommer fra den katolske monarkenes periode, da Nasridenes kassettetak ble malt på nytt med gullmotiver og monarkenes emblemer ble innlemmet.

Midt på gårdsplassen står en lav marmorfontene med galloner, en kopi av Lindaraja-fontenen som er bevart i Alhambra-museet. På den ene siden av røysen fører en rist til en mørk underjordisk korridor som brukes av vakten.

Et av kjennetegnene ved det hispano-muslimske huset er tilgang til boligen gjennom en buet korridor som fører til en åpen gårdsplass, livets sentrum og organisering av hjemmet, utstyrt med en vannfunksjon og vegetasjon. Det samme konseptet finnes i Patio de los Arrayanes, men i større skala, og måler 36 meter langt og 23 meter bredt.

Patio de los Arrayanes er sentrum av Comares-palasset, der den politiske og diplomatiske aktiviteten til Nasrid-kongedømmet fant sted. Det er en rektangulær terrasse med imponerende dimensjoner hvis sentrale akse er et stort basseng. I den fungerer det stille vannet som et speil som gir dybde og vertikalitet til rommet, og dermed skaper et palass på vannet.

I begge ender av bassenget introduserer dyser forsiktig vann for ikke å forstyrre speileffekten eller stillheten i stedet.

Langs bassenget ligger to plantebed med myrter, som har gitt den nåværende plasseringen navnet: Patio de los Arrayanes. Tidligere var den også kjent som Patio de la Alberca.

Tilstedeværelsen av vann og vegetasjon er ikke bare et svar på ornamentale eller estetiske kriterier, men også på intensjonen om å skape hyggelige rom, spesielt om sommeren. Vann frisker opp miljøet, mens vegetasjon holder på fuktigheten og gir aroma.

På de lengre sidene av gårdsplassen er det fire uavhengige boliger. På nordsiden står Comares-tårnet, som huser tronrommet eller ambassadørrommet.

På sørsiden fungerer fasaden som en trompe l'oeil , ettersom bygningen som eksisterte bak den ble revet for å forbinde Karl Vs palass med det gamle kongehuset.

Før vi går inn i Nasrid-palassene, hvis vi ser til venstre, finner vi to gårdsrom.

Den første er Patio de la Mezquita, oppkalt etter den lille moskeen som ligger i et av hjørnene. Siden 1900-tallet har den imidlertid også vært kjent som Prinsenes Madrasa, siden strukturen har likheter med Madrasaen i Granada.

Lenger borte ligger Patio de Machuca, oppkalt etter arkitekten Pedro Machuca, som hadde ansvaret for å føre tilsyn med byggingen av Karl Vs palass på 1500-tallet og som bodde der.

Denne gårdsplassen er lett gjenkjennelig av det flikete bassenget i midten, samt av de buede sypressene, som gjenoppretter den arkitektoniske følelsen av rommet på en ikke-invasiv måte.

Båtrommet er forrommet til tronrommet eller ambassadørrommet.

På karmene til buen som fører til dette rommet finner vi nisjer, utskåret i marmor og dekorert med fargede fliser. Dette er et av de mest karakteristiske ornamentale og funksjonelle elementene ved Nasrid-palassene: *taqaene*.

*Taqas* er små nisjer gravd ut i veggene, alltid arrangert parvis og vendt mot hverandre. De ble brukt til å holde kanner med ferskvann til å drikke eller duftende vann til å vaske hender i.

Hallens nåværende tak er en reproduksjon av originalen, som gikk tapt i en brann i 1890.

Navnet på dette rommet kommer fra en fonetisk endring av det arabiske ordet *baraka*, som betyr «velsignelse», og som gjentas utallige ganger på veggene i dette rommet. Det kommer ikke, slik det er populært antatt, fra den inverterte båttakformen.

Det var på dette stedet de nye sultanene ba om sin guds velsignelse før de ble kronet som sådan i tronsalen.

Før vi går inn i tronsalen, finner vi to sideinnganger: til høyre, et lite oratorium med mihrab; og til venstre, tilgangsdøren til det indre av Comares-tårnet.

Ambassadørhallen, også kalt tronsalen eller Comares-hallen, er stedet for sultanens trone og dermed maktsenteret til Nasrid-dynastiet. Kanskje av denne grunn ligger det i Torre de Comares, det største tårnet i det monumentale komplekset, på 45 meter. Etymologien kommer fra det arabiske *arsh*, som betyr telt, paviljong eller trone.

Rommet er formet som en perfekt kube, og veggene er dekket med rik dekorasjon helt opp til taket. På sidene er det ni identiske alkover gruppert i grupper på tre med vinduer. Den på motsatt side av inngangen har mer forseggjort dekorasjon, da det var stedet som ble okkupert av sultanen, bakgrunnsbelyst, noe som favoriserer effekten av blending og overraskelse.

Tidligere var vinduer dekket med glassmalerier med geometriske former kalt *cumariaer*. Disse gikk tapt på grunn av sjokkbølgen fra et kruttmagasin som eksploderte i 1590 i Carrera del Darro.

Stuens dekorative rikdom er ekstrem. Det starter nederst med geometrisk formede fliser, som skaper en visuell effekt som ligner på et kaleidoskop. Det fortsetter på veggene med stukkatur som ser ut som hengende billedvev, dekorert med plantemotiver, blomster, skjell, stjerner og rikelig epigrafi.

Den nåværende skriften er av to typer: kursiv, den vanligste og lett gjenkjennelige; og kufisk, et kultivert skriftspråk med rettlinjede og kantete former.

Blant alle inskripsjonene er den mest bemerkelsesverdige den som vises under taket, på den øvre stripen av veggen: sura 67 i Koranen, kalt *Riket* eller *Herredømmet*, som går langs de fire veggene. Denne suraen ble resitert av de nye sultanene for å forkynne at deres makt kom direkte fra Gud.

Bildet av guddommelig kraft er også representert i taket, som er sammensatt av 8017 forskjellige deler som gjennom stjernehjul illustrerer islamsk eskatologi: de syv himlene og en åttende, paradiset, Allahs trone, representert av den sentrale kuppelen til muqarnas.

For å få tilgang til det kristne kongehuset, må du bruke en av dørene som er åpne i venstre alkove i De to søstrenes hall.

Karl V, barnebarn av de katolske monarkene, besøkte Alhambra i juni 1526 etter å ha giftet seg med Isabella av Portugal i Sevilla. Ved ankomst til Granada slo paret seg ned i selve Alhambra og beordret bygging av nye rom, i dag kjent som Keiserens kamre.

Disse rommene bryter fullstendig med Nasrid-arkitekturen og -estetikken. Men siden det ble bygget på hageområder mellom Comares-palasset og Løvepalasset, er det mulig å se den øvre delen av Royal Hammam eller Comares Hammam gjennom noen små vinduer som ligger til venstre for korridoren. Noen meter lenger fremme gir andre åpninger utsikt over Sengesalen og Musikergalleriet.

De kongelige badene var ikke bare et sted for hygiene, men også et ideelt sted for å dyrke politiske og diplomatiske forbindelser på en avslappet og vennlig måte, akkompagnert av musikk for å live opp anledningen. Dette rommet er kun åpent for publikum ved spesielle anledninger.

Gjennom denne korridoren kommer du inn i Keiserens kontor, som skiller seg ut med sin renessansepeis med det keiserlige våpenskjoldet og et kassettetak i tre designet av Pedro Machuca, arkitekten bak Karl Vs palass. I kassettetaket kan du lese inskripsjonen «PLUS ULTRA», et motto adoptert av keiseren, sammen med initialene K og Y, som tilsvarer Karl V og Isabella av Portugal.

Når du forlater hallen, til høyre, ligger de keiserlige rommene, som for tiden er stengt for publikum og kun er tilgjengelige ved spesielle anledninger. Disse rommene er også kjent som Washington Irvings rom, ettersom det var der den amerikanske romantiske forfatteren bodde under oppholdet sitt i Granada. Muligens var det på dette stedet han skrev sin berømte bok *Fortellingene fra Alhambra*. En minneplakett kan sees over døren.

Ved siden av Patio de la Reja ligger Patio de Lindaraja, utsmykket med utskårne buksbomhekker, sypresser og pomeranttrær. Denne gårdsplassen har fått navnet sitt fra Nasrid-utsiktspunktet på sørsiden, som har samme navn.

I løpet av Nasrid-perioden hadde hagen et helt annet utseende enn den har i dag, ettersom den var et åpent rom mot landskapet.

Med Karl Vs ankomst ble hagen inngjerdet, og fikk en utforming som lignet på et kloster takket være et portikgalleri. Søyler fra andre deler av Alhambra ble brukt til byggingen.

Midt på gårdsplassen står en barokkfontene, over hvilken et Nasrid-marmorbasseng ble plassert på begynnelsen av 1600-tallet. Fontenen vi ser i dag er en kopi; Originalen er bevart på Alhambra-museet.

Patio de los Leones er kjernen i dette palasset. Det er en rektangulær gårdsplass omgitt av et portikgalleri med hundre og tjuefire søyler, alle forskjellige fra hverandre, som forbinder de forskjellige rommene i palasset. Det har en viss likhet med et kristent kloster.

Dette rommet regnes som en av juvelene innen islamsk kunst, til tross for at det bryter med de vanlige mønstrene innen spansk-muslimsk arkitektur.

Symbolikken til palasset dreier seg om konseptet om et hageparadis. De fire vannkanalene som går fra midten av gårdsplassen kan representere de fire elvene i det islamske paradiset, noe som gir gårdsplassen en korsformet layout. Søylene fremkaller en palmeskog, som paradisets oaser.

I sentrum er den berømte Løvefontenen. De tolv løvene, selv om de er i en lignende posisjon – årvåkne og med ryggen mot fontenen – har forskjellige trekk. De er skåret ut av hvit Macael-marmor, nøye utvalgt for å dra nytte av steinens naturlige årer og fremheve dens særegne trekk.

Det finnes ulike teorier om dens symbolikk. Noen mener de representerer styrken til Nasrid-dynastiet eller Sultan Muhammed V, de tolv tegnene i dyrekretsen, døgnets tolv timer eller til og med en hydraulisk klokke. Andre hevder at det er en nytolkning av Judea-bronsehavet, støttet av tolv okser, her erstattet av tolv løver.

Den sentrale skålen ble sannsynligvis hugget in situ og inneholder poetiske inskripsjoner som priser Muhammed V og det hydrauliske systemet som mater fontenen og regulerer vannstrømmen for å forhindre overløp.

«Utseendemessig ser det ut til at vann og marmor smelter sammen uten at vi vet hvilken av de to som glir.»
Ser du ikke hvordan vannet renner ned i bollen, men tutene skjuler det umiddelbart?

Han er en elsker hvis øyelokk flyter over av tårer,
tårer som hun skjuler av frykt for en informant.

Er det ikke i virkeligheten som en hvit sky som heller sine vanningsgrøfter over løvene og virker som kalifens hånd som om morgenen overøser krigens løver med sine tjenester?

Fontenen har gjennomgått diverse forvandlinger over tid. På 1600-tallet ble et andre basseng lagt til, som ble fjernet på 1900-tallet og flyttet til Adarves-hagen i Alcazaba.

Den kristne tilpasningen av palasset innebar etableringen av direkte tilgang til Comares-tårnet via et åpent galleri i to etasjer. Dette galleriet tilbyr fantastisk utsikt over to av Granadas mest ikoniske nabolag: Albaicín og Sacromonte.

Fra galleriet, mot høyre, kan du også se dronningens garderobe, som, i likhet med andre områder nevnt ovenfor, kun kan besøkes ved spesielle anledninger eller som et av månedens områder.

Dronningens garderobe ligger i Yusuf Is tårn, et tårn som er plassert fremover i forhold til veggen. Det kristne navnet kommer fra bruken som ble gitt av Isabel av Portugal, kona til Karl V, under oppholdet hennes i Alhambra.

Innvendig ble rommet tilpasset kristen estetikk og huser verdifulle renessansemalerier av Julius Achilles og Alexander Mayner, disipler av Raphael Sanzio, også kjent som Raphael av Urbino.

Når vi går ned fra galleriet, finner vi Patio de la Reja. Navnet kommer fra den sammenhengende balkongen med smijernsrekkverk, installert på midten av 1600-tallet. Disse stengene fungerte som en åpen korridor for å forbinde og beskytte tilstøtende rom.

De to søstrenes hall har fått sitt nåværende navn fra tilstedeværelsen av to doble plater av Macael-marmor som ligger i midten av rommet.

Dette rommet har en viss likhet med Abencerrajes hall: det ligger høyere enn gårdsplassen og har to dører bak inngangen. Den til venstre ga tilgang til toalettet, og den til høyre kommuniserte med husets øvre rom.

I motsetning til tomannsrommet, åpner dette mot nord mot Sala de los Ajimeces og et lite utsiktspunkt: Mirador de Lindaraja.

Under Nasrid-dynastiet, på Muhammed Vs tid, var dette rommet kjent som *qubba al-kubra*, det vil si hoved-qubbaen, den viktigste i Løvepalasset. Begrepet *qubba* refererer til en firkantet planløsning dekket med en kuppel.

Kuppelen er basert på en åttetakket stjerne, som utfolder seg til et tredimensjonalt oppsett bestående av 5416 muqarnaer, hvorav noen fortsatt har spor av polykromi. Disse muqarnaene er fordelt i seksten kupler plassert over seksten vinduer med gitter som gir skiftende lys til rommet avhengig av tidspunktet på døgnet.

Før vi går inn i den vestlige hallen, også kjent som Abencerrajes hall, finner vi noen tredører med bemerkelsesverdige utskjæringer som har blitt bevart siden middelalderen.

Navnet på dette rommet er knyttet til en legende som sier at sultanen, fylt av sinne, tilkalte Abencerraje-ridderne på grunn av et rykte om et kjærlighetsforhold mellom en Abencerraje-ridder og sultanens favoritt, eller på grunn av påståtte konspirasjoner fra denne familien for å styrte monarken. Trettiseks av dem mistet livet som følge av dette.

Denne historien ble nedtegnet på 1500-tallet av forfatteren Ginés Pérez de Hita i romanen hans om *borgerkrigene i Granada*, hvor han forteller at ridderne ble myrdet i nettopp dette rommet.

Av denne grunn hevder noen å se et symbolsk spor av blodelvene til disse ridderne i rustflekkene på den sentrale fontenen.

Denne legenden inspirerte også den spanske maleren Mariano Fortuny, som fanget den i sitt verk med tittelen *Abencerrajes-massakren*.

Da vi kom inn døren, fant vi to innganger: den til høyre førte til toalettet, og den til venstre til en trapp som førte til rommene øverst.

Abencerrajes hall er en privat og uavhengig bolig i første etasje, strukturert rundt en stor *qubba* (kuppel på arabisk).

Gipskupelen er rikt dekorert med muqarnaer som stammer fra en åttekantet stjerne i en kompleks tredimensjonal komposisjon. Muqarnaer er arkitektoniske elementer basert på hengende prismer med konkave og konvekse former, som minner om stalaktitter.

Når du kommer inn i rommet, merker du et temperaturfall. Dette er fordi de eneste vinduene er plassert øverst, slik at varm luft kan slippe ut. I mellomtiden kjøler vannet fra den sentrale fontenen ned luften, slik at rommet, med dørene lukket, fungerer som en slags hule med en ideell temperatur for de varmeste sommerdagene.

Bak De to søstrenes hall, mot nord, finner vi et tverrskip dekket av et muqarnashvelv. Dette rommet kalles Ajimeces-hallen (vinduer med sprosser) på grunn av den typen vinduer som må ha lukket åpningene på begge sider av den sentrale buen som fører til Lindaraja-utsiktspunktet.

De hvite veggene i dette rommet antas opprinnelig å ha vært dekket med silkestoffer.

Det såkalte Lindaraja-utsiktspunktet har fått navnet sitt fra det arabiske begrepet *Ayn Dar Aisa*, som betyr «Aisas hus' øyne».

Til tross for den lille størrelsen er utsiktsplattformens interiør bemerkelsesverdig dekorert. På den ene siden har den flislegging med rekkefølger av små, sammenlåsende stjerner, noe som krevde nitid arbeid fra håndverkernes side. På den annen side, hvis du ser opp, kan du se et tak med farget glass innebygd i en trekonstruksjon, som ligner et takvindu.

Denne lykten er et representativt eksempel på hvordan mange av innhegningene eller sprossevinduene i Alhambra i Palatine må ha vært. Når sollyset treffer glasset, projiserer det fargerike refleksjoner som lyser opp innredningen, og gir rommet en unik og stadig skiftende atmosfære gjennom dagen.

I Nasrid-perioden, da gårdsplassen fortsatt var åpen, kunne man sitte på gulvet på utsiktsplattformen, hvile armen i vinduskarmen og nyte den spektakulære utsikten over Albayzín-nabolaget. Disse utsiktene gikk tapt på begynnelsen av 1500-tallet, da bygningene som var ment å være residensen til keiser Karl V ble bygget.

Kongesalen opptar hele østsiden av Patio de los Leones, og selv om den tilsynelatende er integrert i palasset, antas den å ha hatt sin egen funksjon, sannsynligvis av rekreasjons- eller høflig art.

Dette rommet skiller seg ut for å bevare et av de få eksemplene på Nasrid-figurmaleri.

I de tre soverommene, hvert på omtrent femten kvadratmeter, er det tre falske hvelv dekorert med malerier på lammeskinn. Disse skinnene ble festet til trestøtten ved hjelp av små bambusspiker, en teknikk som forhindret at materialet rustet.

Navnet på rommet kommer sannsynligvis fra tolkningen av maleriet i den sentrale alkoven, som avbilder ti figurer som kan tilsvare de ti første sultanene i Alhambra.

I sidealkovene kan du se ridderlige scener med slåssing, jakt, lek og kjærlighet. I dem er tilstedeværelsen av kristne og muslimske skikkelser som deler samme rom tydelig kjennetegnet av klærne deres.

Opprinnelsen til disse maleriene har vært mye omdiskutert. På grunn av deres lineære gotiske stil antas det at de sannsynligvis ble laget av kristne kunstnere som er kjent med den muslimske verden. Det er mulig at disse verkene er et resultat av det gode forholdet mellom Muhammed V, grunnleggeren av dette palasset, og den kristne kongen Pedro I av Castilla.

Hemmelighetenes rom er et firkantet rom, dekket med et sfærisk hvelv.

Noe veldig særegent og kuriøst skjer i dette rommet, noe som gjør det til en av favorittattraksjonene for besøkende til Alhambra, spesielt for de små.

Fenomenet er at hvis én person står i det ene hjørnet av rommet og en annen i det motsatte hjørnet – begge vendt mot veggen og så nær den som mulig – kan den ene snakke veldig lavt, og den andre vil høre budskapet perfekt, som om de var rett ved siden av dem.

Det er takket være dette akustiske «spillet» at rommet har fått navnet sitt: **Hemmelighetenes rom**.

Palasset kjent som Løvepalasset ble tatt i bruk under Sultan Muhammed Vs andre regjeringstid, som begynte i 1362 og varte til 1391. I denne perioden startet byggingen av Løvepalasset, ved siden av Comares-palasset, som hadde blitt bygget av hans far, Sultan Yusuf I.

Dette nye palasset ble også kalt *Riyad-palasset*, ettersom det antas å ha blitt bygget på de gamle Comares-hagene. Begrepet *Riyad* betyr «hage».

Det antas at den opprinnelige tilgangen til palasset var gjennom det sørøstlige hjørnet, fra Calle Real og gjennom en buet tilgang. På grunn av kristne modifikasjoner etter erobringen, er Muqarnas-hallen for tiden tilgjengelig direkte fra Comares-palasset.

Muqarnas-hallen har fått navnet sitt fra det imponerende muqarnashvelvet som opprinnelig dekket den, som nesten fullstendig kollapset som følge av vibrasjonene forårsaket av eksplosjonen av et kruttmagasin på Carrera del Darro i 1590.

Rester av dette hvelvet kan fortsatt sees på den ene siden. På motsatt side finnes det rester av et senere kristent hvelv, hvor bokstavene «FY» vises, tradisjonelt assosiert med Ferdinand og Isabella, selv om de faktisk tilsvarer Filip V og Isabella Farnese, som besøkte Alhambra i 1729.

Det antas at rommet kan ha fungert som en vestibyle eller venterom for gjester som deltok på sultanens feiringer, fester og mottakelser.

Det store rommet som i dag er kjent som Jardines del Partal, har fått navnet sitt fra Palacio del Pórtico, oppkalt etter det portikulærte galleriet.

Dette er det eldste bevarte palasset i det monumentale komplekset, hvis konstruksjon tilskrives Sultan Muhammad III på begynnelsen av 1300-tallet.

Dette palasset har en viss likhet med Comares-palasset, selv om det er eldre: en rektangulær gårdsplass, et sentralt basseng og portikoens refleksjon i vannet som et speil. Dets viktigste kjennetegn er tilstedeværelsen av et sidetårn, kjent siden 1500-tallet som Dametårnet, selv om det også har blitt kalt Observatoriet, ettersom Muhammed III var en stor fan av astronomi. Tårnet har vinduer som vender mot alle fire himmelretninger, noe som gir en spektakulær utsikt.

En bemerkelsesverdig kuriositet er at dette palasset var privateid frem til 12. mars 1891, da eieren, Arthur Von Gwinner, en tysk bankmann og konsul, avsto bygningen og det omkringliggende landet til den spanske staten.

Dessverre demonterte Von Gwinner tretaket på utsiktsplattformen og flyttet det til Berlin, hvor det nå er utstilt i Pergamonmuseet som et av høydepunktene i den islamske kunstsamlingen.

Ved siden av Partal-palasset, til venstre for Dametårnet, ligger noen Nasrid-hus. En av dem ble kalt Malerihuset på grunn av oppdagelsen, på begynnelsen av 1900-tallet, av temperamalerier på stukkatur fra 1300-tallet. Disse svært verdifulle maleriene er et sjeldent eksempel på Nasrid-figurativt veggmaleri, med høflige, jakt- og festlige scener.

På grunn av deres betydning og av bevaringsgrunner er disse hjemmene ikke åpne for publikum.

Til høyre for Partal-palasset, på murens voller, ligger Partal-oratoriet, hvis konstruksjon tilskrives Sultan Yusuf I. Adkomst er via en liten trapp, ettersom den er hevet fra bakkenivå.

En av islams grunnpilarer er å be fem ganger om dagen med ansiktet mot Mekka. Oratoriet fungerte som et palatinkapell som tillot innbyggerne i det nærliggende palasset å oppfylle denne religiøse forpliktelsen.

Til tross for sin lille størrelse (omtrent tolv kvadratmeter), har oratoriet en liten vestibyle og et bønnerom. Interiøret har rik gipsdekorasjon med plante- og geometriske motiver, samt koraninskripsjoner.

Når du går opp trappen, rett foran inngangsdøren, finner du mihraben på den sørvestlige veggen, vendt mot Mekka. Den har en polygonal planløsning, en voussoired hesteskobue og er dekket av en muqarnas-kuppel.

Spesielt bemerkelsesverdig er den epigrafiske inskripsjonen som er plassert på imposantene til mihrab-buen, og som inviterer til bønn: «Kom og be, og vær ikke blant de uaktsomme.»

Tilknyttet oratoriet ligger Atasio de Bracamontes hus, som ble gitt i 1550 til den tidligere væpneren til Alhambras vokter, greven av Tendilla.

På det høyeste platået i Partal-området ligger de arkeologiske restene av Yusuf IIIs palass. Dette palasset ble avstått i juni 1492 av de katolske monarkene til den første guvernøren av Alhambra, Don Íñigo López de Mendoza, andre greve av Tendilla. Av denne grunn er det også kjent som Tendilla-palasset.

Grunnen til at dette palasset ligger i ruiner har sin opprinnelse i uenighetene som oppsto på 1700-tallet mellom etterkommerne til greven av Tendilla og Filip V av Bourbon. Ved erkehertug Karl II av Østerrikes død uten arvinger, støttet Tendilla-familien erkehertug Karl av Østerrike i stedet for Filip av Bourbon. Etter Filip Vs tronbestigelse ble det tatt represalier: i 1718 ble borgermesterskapet i Alhambra fratatt dem, og senere palasset, som ble demontert og materialene solgt.

Noe av dette materialet dukket opp igjen på 1900-tallet i private samlinger. Det antas at den såkalte «Lykkeflisen», som er bevart ved Valencia-instituttet for Don Juan i Madrid, kan komme fra dette palasset.

Fra 1740 og utover ble palassområdet et område med leide grønnsakshager.

Det var i 1929 at dette området ble gjenvunnet av den spanske staten og returnert til Alhambra. Takket være arbeidet til Leopoldo Torres Balbás, arkitekt og restauratør av Alhambra, ble dette området forbedret gjennom opprettelsen av en arkeologisk hage.

Den palatinske bymuren hadde opprinnelig mer enn tretti tårn, hvorav bare tjue gjenstår i dag. Opprinnelig hadde disse tårnene en strengt defensiv funksjon, selv om noen over tid også tok i bruk boliger.

Ved utgangen av Nasrid-palassene, fra Partal Alto-området, fører en brosteinssti til Generalife. Denne ruten følger strekningen av muren der noen av kompleksets mest symbolske tårn ligger, innrammet av et hageområde med vakker utsikt over Albaicín og frukthagene i Generalife.

Et av de mest bemerkelsesverdige tårnene er Topptårnet, bygget av Muhammed II og senere renovert av andre sultaner. Den er lett gjenkjennelig på sine pyramideformede brystvern i murstein, som navnet kan stammer fra. Andre forfattere mener imidlertid at navnet kommer fra konsollene som stikker ut fra de øvre hjørnene og som holdt machicolations, defensive elementer som tillot motangrep ovenfra.

Tårnets hovedfunksjon var å beskytte Arrabal-porten som lå ved foten, som var koblet til Cuesta del Rey Chico, og som gjorde det lettere å komme til Albaicín-området og den gamle middelalderveien som forbandt Alhambra med Generalife.

I kristen tid ble det bygget en ytre bastion med staller for å forsterke beskyttelsen, som er lukket av en ny inngang kjent som Jernporten.

Selv om tårn ofte forbindes med en utelukkende militær funksjon, er det kjent at Torre de los Picos også hadde en boligbruk, noe ornamentikken i interiøret viser.

Torre de la Cautiva har fått forskjellige navn over tid, som Torre de la Ladrona eller Torre de la Sultana, selv om den mest populære endelig har seiret: Torre de la Cautiva.

Dette navnet er ikke basert på velprøvde historiske fakta, men snarere frukten av en romantisk legende der Isabel de Solís ble fengslet i dette tårnet. Hun konverterte senere til islam under navnet Zoraida og ble Muley Hacéns favorittsultana. Denne situasjonen forårsaket spenninger med Aixa, den tidligere sultanaen og Boabdils mor, siden Zoraida – hvis navn betyr «morgenstjerne» – fortrengte sin stilling ved hoffet.

Byggingen av dette tårnet tilskrives Sultan Yusuf I, som også var ansvarlig for Comares-palasset. Denne attribusjonen støttes av inskripsjonene i hovedsalen, et verk av visiren Ibn al-Yayyab, som roser denne sultanen.

I diktene som er inngravert på veggene bruker visiren gjentatte ganger begrepet qal'ahurra, som siden har blitt brukt til å referere til befestede palasser, slik tilfellet er med dette tårnet. I tillegg til å tjene defensive formål, huser tårnet et rikt dekorert, autentisk palass inni.

Når det gjelder ornamentikk, har hovedhallen en sokkel med keramiske fliser og geometriske former i forskjellige farger. Blant dem skiller lilla seg ut, hvis produksjon på den tiden var spesielt vanskelig og dyr, så den var forbeholdt utelukkende for rom av stor betydning.

Infantas-tårnet, i likhet med Fangens tårn, skylder navnet sitt til en legende.

Dette er legenden om de tre prinsessene Zaida, Zoraida og Zorahaida, som bodde i dette tårnet, en historie som ble samlet av Washington Irving i hans berømte *Fortellinger fra Alhambra*.

Byggingen av dette palass-tårnet, eller *qalahurra*, tilskrives Sultan Muhammed VII, som regjerte mellom 1392 og 1408. Derfor er det et av de siste tårnene som ble bygget av Nasrid-dynastiet.

Denne omstendigheten gjenspeiles i interiørdekorasjonen, som viser tegn til en viss tilbakegang sammenlignet med tidligere perioder med større kunstnerisk prakt.

På enden av Paseo de las Torres, i den østligste delen av den nordlige muren, ligger restene av et sylindrisk tårn: Torre del Cabo de Carrera.

Dette tårnet ble praktisk talt ødelagt som følge av eksplosjonene som ble utført i 1812 av Napoleons tropper under deres retrett fra Alhambra.

Det antas at den ble bygget eller gjenoppbygd etter ordre fra de katolske monarkene i 1502, noe som bekreftes av en nå tapt inskripsjon.

Navnet kommer fra beliggenheten på enden av Calle Mayor i Alhambra, som markerer grensen eller «cap de carrera» til nevnte vei.

Karl V-palasset, med sine sekstitre meter brede og sytten meter høye, følger proporsjonene til klassisk arkitektur, og det er derfor det er delt horisontalt inn i to nivåer med tydelig differensiert arkitektur og dekorasjon.

Tre typer stein ble brukt til å dekorere fasadene: grå, kompakt kalkstein fra Sierra Elvira, hvit marmor fra Macael og grønn serpentin fra Barranco de San Juan.

Den utvendige dekorasjonen opphøyer bildet av keiser Karl V, og fremhever hans dyder gjennom mytologiske og historiske referanser.

De mest bemerkelsesverdige fasadene er de på sør- og vestsiden, begge utformet som triumfbuer. Hovedportalen ligger på vestsiden, der hoveddøren er kronet av bevingede seire. På begge sider er det to små dører over hvilke det er medaljonger med figurer av soldater til hest i kampstilling.

Symmetrisk dupliserte relieffer er omtalt på søylenes pidestaller. De sentrale relieffene symboliserer fred: de viser to kvinner sittende på en våpenhaug, bærende olivengrener og støttende Herkules-søylene, verdenskulen med den keiserlige kronen og mottoet *PLUS ULTRA*, mens kjeruber brenner krigsartilleriet.

Siderelieffene skildrer krigsscener, som slaget ved Pavia, der Karl V beseiret Frans I av Frankrike.

På toppen er det balkonger flankert av medaljonger som viser to av Herkules' tolv arbeid: en som dreper den nemeiske løven og en annen som vender mot den kretiske oksen. Spanias våpenskjold vises i den sentrale medaljongen.

I den nedre delen av palasset skiller rustikke kvadresteiner seg ut, designet for å formidle en følelse av soliditet. Over dem er bronseringer holdt av dyrefigurer som løver – symboler på makt og beskyttelse – og i hjørnene dobbeltørner, som hentyder til den keiserlige makten og keiserens heraldiske emblem: den dobbelthodede ørnen til Karl I av Spania og V av Tyskland.

Keiser Karl I av Spania og V av Det hellige romerske rike, barnebarn av de katolske monarkene og sønn av Johanna I av Castilla og Filip den vakre, besøkte Granada sommeren 1526 etter å ha giftet seg med Isabella av Portugal i Sevilla for å tilbringe bryllupsreisen sin.

Ved ankomsten ble keiseren betatt av byens og Alhambras sjarm, og bestemte seg for å bygge et nytt palass i Palatinbyen. Dette palasset ville bli kjent som det nye kongehuset, i motsetning til Nasrid-palassene, som siden den gang var kjent som det gamle kongehuset.

Verkene ble bestilt til Toledo-arkitekten og maleren Pedro Machuca, som sies å ha vært en disippel av Michelangelo, noe som forklarer hans dype kunnskap om den klassiske renessansen.

Machuca tegnet et monumentalt palass i renessansestil, med en firkantet planløsning og en sirkel integrert i interiøret, inspirert av monumentene fra den klassiske antikken.

Byggingen startet i 1527 og ble i stor grad finansiert av tributtene moriskene måtte betale for å fortsette å bo i Granada og bevare sine skikker og ritualer.

I 1550 døde Pedro Machuca uten å ha fullført palasset. Det var sønnen hans Luis som fortsatte prosjektet, men etter hans død stoppet arbeidet opp en stund. De ble gjenopptatt i 1572 under Filip IIs regjeringstid, betrodd Juan de Orea etter anbefaling av Juan de Herrera, arkitekten bak klosteret El Escorial. På grunn av mangelen på ressurser forårsaket av Alpujarras-krigen ble det imidlertid ikke gjort noen betydelige fremskritt.

Det var ikke før på 1900-tallet at byggingen av palasset ble fullført. Først under ledelse av arkitekten og restauratøren Leopoldo Torres Balbás, og til slutt i 1958 av Francisco Prieto Moreno.

Karl Vs palass ble unnfanget som et symbol på universell fred, som gjenspeiler keiserens politiske ambisjoner. Karl V så imidlertid aldri personlig palasset han beordret bygget.

Alhambra-museet ligger i første etasje i Karl V-palasset og er delt inn i syv rom dedikert til spansk-muslimsk kultur og kunst.

Den huser den fineste eksisterende samlingen av Nasrid-kunst, bestående av verk funnet i utgravninger og restaureringer utført i selve Alhambra over tid.

Blant verkene som er utstilt er gipsarbeid, søyler, snekring, keramikk i forskjellige stiler – som den berømte Gazellevasen – en kopi av lampen fra den store moskeen i Alhambra, samt gravsteiner, mynter og andre gjenstander av stor historisk verdi.

Denne samlingen er det ideelle supplementet til et besøk til det monumentale komplekset, ettersom den gir en bedre forståelse av dagliglivet og kulturen i Nasrid-perioden.

Det er gratis adgang til museet, men det er viktig å merke seg at det er stengt på mandager.

Da Pedro Machuca tegnet Karl Vs palass, gjorde han det ved hjelp av geometriske former med sterk renessansesymbolikk: kvadratet for å representere den jordiske verden, den indre sirkelen som et symbol på det guddommelige og skapelsen, og åttekanten – reservert for kapellet – som en forening mellom begge verdener.

Når vi kommer inn i palasset, befinner vi oss i en imponerende, sirkulær gårdsplass med portik, forhøyet i forhold til utsiden. Denne gårdsplassen er omgitt av to overliggende gallerier, begge med trettito søyler. I første etasje er søylene av dorisk-toskansk orden, og i andre etasje av jonisk orden.

Søylene var laget av puddingstein eller mandelstein, fra byen El Turro i Granada. Dette materialet ble valgt fordi det var mer økonomisk enn marmoren som opprinnelig var planlagt i designet.

Det nedre galleriet har et ringformet hvelv som muligens var ment å være dekorert med freskomalerier. Det øvre galleriet har på sin side et kassettetak i tre.

Frisen som går rundt gårdsplassen har *burocranios*, representasjoner av oksehodeskaller, et dekorativt motiv med røtter i antikkens Hellas og Roma, hvor de ble brukt i friser og graver knyttet til rituelle ofringer.

De to etasjene i gårdsplassen er forbundet med to trapper: en på nordsiden, bygget på 1600-tallet, og en annen også mot nord, tegnet på 1900-tallet av Alhambras bevaringsarkitekt, Francisco Prieto Moreno.

Selv om det aldri ble brukt som en kongelig residens, huser palasset for tiden to viktige museer: Kunstmuseet i øverste etasje, med en enestående samling av malerier og skulpturer fra Granada fra det 15. til det 20. århundre, og Alhambra-museet i første etasje, som nås gjennom den vestlige inngangshallen.

I tillegg til sin museumsfunksjon, kan den sentrale gårdsplassen skryte av eksepsjonell akustikk, noe som gjør den til et ypperlig sted for konserter og teaterforestillinger, spesielt under Granada International Music and Dance Festival.

På Calle Real, på stedet ved siden av den nåværende kirken Santa María de la Alhambra, ligger moskébadet.

Dette badet ble bygget under Sultan Muhammed IIIs regjeringstid og finansiert av jizya, en skatt som ble belastet kristne for å plante land på grensen.

Bruken av hammam Bading var essensielt i det daglige livet i en islamsk by, og Alhambra var intet unntak. På grunn av sin nærhet til moskeen tjente dette badet en viktig religiøs funksjon: det tillot vaskelse eller renselsesritualer før bønn.

Funksjonen var imidlertid ikke utelukkende religiøs. Hammamen fungerte også som et sted for personlig hygiene og var et viktig sosialt møtepunkt.

Bruken ble regulert av tidsplaner, om morgenen for menn og om ettermiddagen for kvinner.

Inspirert av romerske bad delte muslimske bad sin kammeroppsett, selv om de var mindre og drev med damp, i motsetning til romerske bad, som var nedsenkingsbad.

Badet besto av fire hovedrom: et hvilerom eller garderobe, et kaldt eller varmt rom, et varmt rom og et kjeleområde tilknyttet sistnevnte.

Varmesystemet som ble brukt var hypokaust, et underjordisk varmesystem som varmet opp bakken ved hjelp av varmluft generert av en ovn og distribuert gjennom et kammer under fortauet.

Den nåværende Parador de Turismo var opprinnelig San Francisco-klosteret, bygget i 1494 på stedet for et gammelt Nasrid-palass som ifølge tradisjonen tilhørte en muslimsk prins.

Etter erobringen av Granada avsto de katolske monarkene dette stedet for å grunnlegge byens første fransiskanske kloster, og oppfylte dermed et løfte gitt til patriarken av Assisi år før erobringen.

Med tiden ble dette stedet det første gravstedet til de katolske monarkene. Halvannen måned før sin død i Medina del Campo i 1504, etterlot dronning Isabella i testamentet sitt ønske om å bli begravet i dette klosteret, kledd i en fransiskansk drakt. I 1516 ble kong Ferdinand gravlagt ved siden av.

Begge forble gravlagt der til 1521, da barnebarnet deres, keiser Karl V, beordret at levningene deres skulle overføres til det kongelige kapellet i Granada, hvor de nå hviler sammen med Johanna I av Castilla, Filip den kjekke og prins Miguel de Paz.

I dag er det mulig å besøke dette første gravstedet ved å gå inn i Paradorens gårdsplass. Under en kuppel av muqarnas er de originale gravsteinene til begge monarkene bevart.

Siden juni 1945 har denne bygningen huset Parador de San Francisco, et førsteklasses turistinnkvarteringssted eid og drevet av den spanske staten.

Ordet «medina», som betyr «by» på arabisk, refererte til den høyeste delen av Sabika-høyden i Alhambra.

Denne medinaen var hjemsted for intens daglig aktivitet, ettersom det var området der handelen og befolkningen som gjorde livet mulig for Nasrid-hoffet i palatinbyen var konsentrert.

Tekstiler, keramikk, brød, glass og til og med mynter ble produsert der. I tillegg til arbeiderboliger fantes det også viktige offentlige bygninger som bad, moskeer, souker, sisterner, ovner, siloer og verksteder.

For at denne miniatyrbyen skulle fungere ordentlig, hadde Alhambra sitt eget system for lovgivning, administrasjon og skatteinnkreving.

I dag er det bare noen få rester igjen av den opprinnelige Nasrid-medinaen. Forvandlingen av området av kristne nybyggere etter erobringen og deretter krutteksplosjonene forårsaket av Napoleons tropper under retretten deres bidro til forverringen.

På midten av 1900-tallet ble det iverksatt et arkeologisk program for rehabilitering og tilpasning av dette området. Som et resultat ble det også anlagt en anlagt gangvei langs en gammel middelaldergate, som i dag er forbundet med Generalife.

I den kongelige medinaen, festet til den sørlige muren, ligger restene av det såkalte Abencerrajes-palasset, det castilianiserte navnet på Banu Sarray-familien, en adelig slekt av nordafrikansk opprinnelse som tilhørte Nasrid-hoffet.

Restene som kan sees i dag er et resultat av utgravninger som startet på 1930-tallet, ettersom stedet tidligere hadde blitt alvorlig skadet, hovedsakelig på grunn av eksplosjoner forårsaket av Napoleons tropper under retretten deres.

Takket være disse arkeologiske utgravningene har det vært mulig å bekrefte denne familiens betydning ved Nasrid-hoffet, ikke bare på grunn av palassets størrelse, men også på grunn av dets privilegerte beliggenhet: i den øvre delen av medinaen, rett ved Alhambras hovedbyakse.

Rettferdighetens port, kjent på arabisk som Bab al-Sharia, er en av de fire ytre portene til palatinbyen Alhambra. Som en utvendig inngang tjente den en viktig forsvarsfunksjon, noe som kan sees i den dobbeltbøyde strukturen og den bratte skråningen i terrenget.

Konstruksjonen, integrert i et tårn festet til den sørlige muren, tilskrives Sultan Yusuf I i 1348.

Døren har to spisse hesteskobuer. Mellom dem er det et friluftsområde, kjent som en buhedera, hvorfra det var mulig å forsvare inngangen ved å kaste materialer fra terrassen i tilfelle angrep.

Utover sin strategiske verdi har denne porten en sterk symbolsk betydning i islamsk kontekst. To dekorative elementer skiller seg spesielt ut: hånden og nøkkelen.

Hånden representerer de fem søylene i islam og symboliserer beskyttelse og gjestfrihet. Nøkkelen er på sin side et symbol på tro. Deres felles tilstedeværelse kan tolkes som en allegori om åndelig og jordisk kraft.

En populær legende sier at hvis hånden og nøkkelen en dag berører hverandre, vil det bety Alhambras fall ... og med det verdens undergang, da det ville antyde tapet av dens prakt.

Disse islamske symbolene står i kontrast til et annet kristent tillegg: en gotisk skulptur av Jomfru Maria og barnet, et verk av Ruberto Alemán, plassert i en nisje over den indre buen etter ordre fra de katolske monarkene etter erobringen av Granada.

Puerta de los Carros samsvarer ikke med en original åpning i Nasrid-muren. Det ble åpnet mellom 1526 og 1536 med et veldig spesifikt funksjonelt formål: å gi tilgang til vogner som transporterte materialer og søyler til byggingen av Karl Vs palass.

I dag tjener denne døren fortsatt et praktisk formål. Dette er en billettfri fotgjengeradgang til komplekset, som gir gratis adgang til Karl V-palasset og museene det huser.

Videre er det den eneste porten som er åpen for autoriserte kjøretøy, inkludert gjester på hoteller som ligger i Alhambra-komplekset, drosjer, spesialtjenester, medisinsk personell og vedlikeholdskjøretøy.

Palatinbyen Alhambra var omgitt av en omfattende mur med fire hovedporter fra utsiden. For å sikre forsvaret hadde disse portene en karakteristisk buet utforming, noe som gjorde det vanskelig for potensielle angripere å avansere og tilrettela for bakholdsangrep innenfra.

De syv etasjers port, som ligger i den sørlige muren, er en av disse inngangene. I Nasrid-tiden var det kjent som Bib al-Gudur eller «Puerta de los Pozos», på grunn av den nærliggende eksistensen av siloer eller fangehull, muligens brukt som fengsler.

Det nåværende navnet kommer fra den populære oppfatningen om at det er syv nivåer eller etasjer under den. Selv om bare to er dokumentert, har denne troen gitt næring til flere legender og fortellinger, som Washington Irvings historie «The Legend of the Moor's Legacy», som nevner en skatt gjemt i tårnets hemmelige kjellere.

Tradisjonen sier at dette var den siste porten som ble brukt av Boabdil og hans følge da de dro til Vega de Granada 2. januar 1492 for å overlevere nøklene til kongeriket til de katolske monarkene. På samme måte var det gjennom denne porten at de første kristne troppene kom inn uten motstand.

Porten vi ser i dag er en rekonstruksjon, ettersom originalen i stor grad ble ødelagt av eksplosjonen til Napoleons tropper under retretten deres i 1812.

Puerta del Vino var hovedinngangen til medinaen i Alhambra. Byggingen tilskrives sultan Muhammad III på begynnelsen av 1300-tallet, selv om dørene senere ble ombygd av Muhammad V.

Navnet «Vinporten» kommer ikke fra Nasrid-perioden, men fra den kristne æraen, som startet i 1556, da innbyggerne i Alhambra fikk kjøpe vin skattefritt på dette stedet.

Siden det er en innvendig port, er utformingen rett og direkte, i motsetning til utvendige porter som Justis- eller Våpenporten, som ble designet med en bøy for å forbedre forsvaret.

Selv om den ikke tjente primære forsvarsfunksjoner, hadde den benker inne for soldatene som hadde ansvaret for adgangskontrollen, samt et rom oppe for vaktenes bolig og hvileområder.

Den vestlige fasaden, som vender mot Alcazaba, var inngangen. Over karmen på hesteskobuen er symbolet på nøkkelen, et høytidelig symbol på velkomst og Nasrid-dynastiet.

På den østlige fasaden, som vender mot Karl Vs palass, er buens spandreller spesielt bemerkelsesverdige, dekorert med fliser laget med tørrtauteknikk, og tilbyr et vakkert eksempel på spansk-muslimsk dekorativ kunst.

I løpet av Nasrid-dynastiets tid huset stedet der kirken Santa María de la Alhambra nå ligger, Aljama-moskeen eller den store moskeen i Alhambra, bygget på begynnelsen av 1300-tallet av sultan Muhammad III.

Etter erobringen av Granada 2. januar 1492 ble moskeen velsignet for kristen gudstjeneste, og den første messen ble feiret der. Etter beslutning fra de katolske monarkene ble den innviet under beskyttelse av Saint Mary, og det første erkebiskopssetet ble opprettet der.

Ved slutten av 1500-tallet var den gamle moskeen i forfall, noe som førte til at den ble revet og byggingen av et nytt kristent tempel, som ble fullført i 1618.

Det er knapt noen rester igjen av den islamske bygningen. Det viktigste bevarte objektet er en bronselampe med en epigrafisk inskripsjon datert 1305, som for tiden oppbevares i Det nasjonale arkeologiske museet i Madrid. En kopi av denne lampen kan sees i Alhambra-museet, i Karl Vs palass.

Santa María de la Alhambra-kirken har en enkel planløsning med ett skip og tre sidekapeller på hver side. Innvendig skiller hovedbildet seg ut: Jomfruen av Angustias, et verk fra 1700-tallet av Torcuato Ruiz del Peral.

Dette bildet, også kjent som Jomfruen av Barmhjertigheten, er det eneste som bæres i prosesjon i Granada hver påskelørdag, avhengig av været. Han gjør det på en trone av stor skjønnhet som imiterer buene til den symbolske Patio de los Leones i preget sølv.

Som en kuriositet var Granada-poeten Federico García Lorca medlem av dette brorskapet.

Før den nåværende Parador de Turismo og mot øst finnes restene av et middelaldersk garveri eller bøffelgård, et anlegg dedikert til behandling av skinn: rengjøring, garving og farging. Dette var en vanlig aktivitet i hele al-Andalus.

Alhambra-garveriet er lite i størrelse sammenlignet med lignende garveristeder i Nord-Afrika. Det må imidlertid tas i betraktning at dens funksjon utelukkende var ment å dekke behovene til Nasrid-hoffet.

Den hadde åtte små dammer i forskjellige størrelser, både rektangulære og sirkulære, hvor kalken og fargestoffene som ble brukt i lærgarvingsprosessen ble lagret.

Denne aktiviteten krevde rikelig med vann, og det er grunnen til at garveriet lå ved siden av Acequia Real, og dermed utnyttet den konstante vannstrømmen. Dens eksistens er også en indikasjon på den store mengden vann som er tilgjengelig i dette området av Alhambra.

Vanntårnet er en imponerende struktur som ligger i det sørvestlige hjørnet av Alhambra-muren, nær den nåværende hovedinngangen fra billettkontoret. Selv om den tjente defensive funksjoner, var dens viktigste oppdrag å beskytte inngangen til Acequia Real, derav navnet.

Vanningsgrøften nådde palatinbyen etter å ha krysset en akvedukt og grenset til nordsiden av tårnet for å forsyne hele Alhambra med vann.

Tårnet vi ser i dag er et resultat av en grundig rekonstruksjon. Under Napoleons troppers tilbaketrekning i 1812 ble den alvorlig skadet av krutteksplosjoner, og ved midten av 1900-tallet var den nesten redusert til sin solide base.

Dette tårnet var viktig, ettersom det tillot vann – og dermed liv – å komme inn i palatinbyen. Opprinnelig manglet Sabika-høyden naturlige vannkilder, noe som utgjorde en betydelig utfordring for nasridene.

Av denne grunn beordret Sultan Muhammad I et stort hydraulisk ingeniørprosjekt: byggingen av den såkalte Sultangrøften. Denne vanningsgrøften fanger opp vann fra Darro-elven omtrent seks kilometer unna, i høyere høyde, og utnytter skråningen til å transportere vannet ved hjelp av tyngdekraften.

Infrastrukturen inkluderte en lagringsdemning, et dyredrevet vannhjul og en mursteinskledd kanal – acequia – som renner under jorden gjennom fjell og kommer inn i den øvre delen av Generalife.

For å overvinne den bratte skråningen mellom Cerro del Sol (Generalife) og Sabika-høyden (Alhambra), bygde ingeniører en akvedukt, et nøkkelprosjekt for å sikre vannforsyningen til hele det monumentale komplekset.

Alcazaba er den mest primitive delen av det monumentale komplekset, bygget på restene av en gammel Zirid-festning.

Opprinnelsen til Nasrid Alcazaba går tilbake til 1238, da den første sultanen og grunnleggeren av Nasrid-dynastiet, Muhammad Ibn al-Alhmar, bestemte seg for å flytte sultanatets sete fra Albaicín til den motsatte høyden, Sabika.

Stedet som ble valgt av Al-Ahmar var ideelt siden Alcazaba, som lå i den vestlige enden av åsen og med en trekantet utforming, veldig lik baugen på et skip, garanterte optimalt forsvar for det som skulle bli palatinbyen Alhambra, bygget under dens beskyttelse.

Alcazaba, utstyrt med flere murer og tårn, ble bygget med en klar defensiv intensjon. Det var faktisk et overvåkingssenter på grunn av beliggenheten to hundre meter over byen Granada, og garanterte dermed visuell kontroll over hele det omkringliggende territoriet og representerte igjen et symbol på makt.

Inne ligger militærkvarteret, og over tid ble Alcazaba etablert som en liten, uavhengig mikroby for høytstående soldater, ansvarlig for forsvaret og beskyttelsen av Alhambra og dets sultaner.

Når vi kommer inn i citadellet, befinner vi oss i det som ser ut til å være en labyrint, men i virkeligheten er det en prosess med arkitektonisk restaurering ved hjelp av anastylose, som har muliggjort restaureringen av det gamle militærkvarteret som hadde vært begravd frem til begynnelsen av det tjuende århundre.

Sultanens elitegarde og resten av militærkontingenten som var ansvarlig for forsvaret og sikkerheten til Alhambra, bodde i dette nabolaget. Det var derfor en liten by i selve palatinbyen Alhambra, med alt som var nødvendig for dagliglivet, som boliger, verksteder, et bakeri med ovn, lagerbygninger, en sisterne, et hammam osv. På denne måten kunne militær- og sivilbefolkningen holdes adskilt.

I dette nabolaget, takket være denne restaureringen, kan vi betrakte den typiske utformingen av et muslimsk hus: en inngang med en hjørneinngang, en liten gårdsplass som husets sentrale akse, rom rundt gårdsplassen og en latrine.

Videre ble det oppdaget en fangehull under jorden på begynnelsen av det tjuende århundre. Lett å kjenne igjen fra utsiden på den moderne spiraltrappen som fører opp til den. Denne fangehullet holdt fanger som kunne brukes til å oppnå betydelige fordeler, enten politiske eller økonomiske, eller, med andre ord, personer med høy bytteverdi.

Dette underjordiske fengselet er formet som en omvendt trakt og har en sirkulær planløsning. Noe som gjorde det umulig for disse fangene å rømme. Faktisk ble fangene brakt inn ved hjelp av et system av trinser eller tau.

Kruttårnet fungerte som en forsvarsforsterkning på sørsiden av Vela-tårnet, og derfra startet militærveien som førte til de røde tårnene.

Siden 1957 er det i dette tårnet vi kan finne noen vers inngravert i stein, hvis forfatterskap tilsvarer meksikaneren Francisco de Icaza:

«Gi almisser, kvinne, det er ingenting i livet,
som straffen for å være blind i Granada.»

Plassen som Adarves-hagen okkuperer, stammer fra det sekstende århundre, da en artilleriplattform ble bygget i ferd med å tilpasse Alcazaba for artilleri.

Det var allerede på 1600-tallet at militær bruk mistet sin betydning, og den femte markien av Mondéjar, etter å ha blitt utnevnt til vokter av Alhambra i 1624, bestemte seg for å forvandle dette området til en hage ved å fylle rommet mellom ytter- og indre vegger med jord.

Det finnes en legende som hevder at det var på dette stedet at noen porselensvaser fylt med gull ble funnet gjemt, sannsynligvis gjemt av de siste muslimene som bebodde området, og at deler av gullet som ble funnet ble brukt av markien til å finansiere etableringen av denne vakre hagen. Det antas at kanskje en av disse vasene er en av de tjue store Nasrid-gullkarene av leirgods som er bevart i verden. Vi kan se to av disse vasene i Nasjonalmuseet for spansk-muslimsk kunst, som ligger i første etasje i Karl V-palasset.

Et av de bemerkelsesverdige elementene i denne hagen er tilstedeværelsen av en gryteformet fontene i den sentrale delen. Denne fontenen har hatt forskjellige plasseringer, den mest slående og bemerkelsesverdige var i Patio de los Leones, hvor den ble plassert i 1624 over løvefontenen med den påfølgende skaden. Koppen sto på den plassen frem til 1954, da den ble fjernet og plassert her.

Under Nasrid-dynastiet var dette tårnet kjent som Torre Mayor, og fra det sekstende århundre ble det også kalt Torre del Sol, fordi solen reflekterte seg i tårnet ved middagstid og fungerte som et solur. Men det nåværende navnet kommer fra ordet velar, gitt at den, takket være høyden på tjuesju meter, gir en utsikt på tre hundre og seksti grader som tillater at enhver bevegelse kan sees.

Tårnets utseende har endret seg over tid. Opprinnelig hadde den brystvern på terrassen, som gikk tapt på grunn av flere jordskjelv. Klokken ble lagt til etter at de kristne erobret Granada.

Dette ble brukt til å advare befolkningen om enhver mulig fare, jordskjelv eller brann. Lyden av denne klokken ble også brukt til å regulere vanningsplaner i Vega de Granada.

For tiden, og ifølge tradisjonen, ringer klokken hver 2. januar for å minnes erobringen av Granada den 2. januar 1492.

Puerta de las Armas, som ligger i den nordlige veggen av Alcazaba, var en av hovedinngangene til Alhambra.

Under Nasrid-dynastiet krysset innbyggerne Darro-elven via Cadí-broen og klatret opp bakken langs en sti som nå er skjult av San Pedro-skogen, helt til de nådde porten. Innenfor porten måtte de legge ned våpnene sine før de gikk inn i innhegningen, derav navnet «Våpenporten».

Fra terrassen til dette tårnet kan vi nå nyte en av de beste panoramautsiktene over byen Granada.

Rett foran finner vi Albaicín-nabolaget, gjenkjennelig med sine hvite hus og labyrintiske gater. Dette nabolaget ble erklært et verdensarvsted av UNESCO i 1994.

Det er i dette nabolaget at et av Granadas mest berømte utsiktspunkter ligger: Mirador de San Nicolás.

Til høyre for Albaicín ligger Sacromonte-nabolaget.

Sacromonte er det typiske gamle sigøynernabolaget i Granada og flamencoens fødested. Dette nabolaget er også preget av tilstedeværelsen av troglodyttboliger: huler.

Ved foten av Albaicín og Alhambra ligger Carrera del Darro, ved bredden av elven med samme navn.

Hylleststårnet er et av de eldste tårnene i Alcazaba, med en høyde på tjueseks meter. Den har seks etasjer, en terrasse og en underjordisk fangehull.

På grunn av tårnets høyde ble det etablert kommunikasjon med rikets vakttårn fra terrassen. Denne kommunikasjonen ble etablert gjennom et system av speil om dagen eller røyk med bål om natten.

Det antas at det, på grunn av tårnets utstående plassering på åsen, sannsynligvis var stedet som ble valgt for visning av bannerne og de røde flaggene til Nasrid-dynastiet.

Sokkelen til dette tårnet ble forsterket av de kristne med det såkalte Kubetårnet.

Etter erobringen av Granada planla de katolske monarkene en rekke reformer for å tilpasse Alcazaba til artilleri. Dermed rager Kubetårnet over Tahona-tårnet, som takket være sin sylindriske form gir større beskyttelse mot mulige støt, sammenlignet med de firkantede Nasrid-tårnene.

Generalife, som lå på Cerro del Sol, var sultanens almunia, eller med andre ord, et palassaktig landsted med frukthager, hvor det i tillegg til jordbruk ble oppdrettet dyr for Nasrid-hoffet og jakt ble praktisert. Det anslås at byggingen begynte på slutten av det trettende århundre av Sultan Muhammad II, sønn av grunnleggeren av Nasrid-dynastiet.

Navnet Generalife kommer fra det arabiske ordet «yannat-al-arif», som betyr arkitektens hage eller frukthage. Det var et mye større område i Nasrid-perioden, med minst fire frukthager, og strakte seg til et sted kjent i dag som «rapphønesletten».

Dette landstedet, som vesiren Ibn al-Yayyab kalte Lykkens Kongehus, var et palass: sultanens sommerpalass. Til tross for nærheten til Alhambra, var det privat nok til at han kunne flykte og slappe av fra spenningene i hoffet og regjeringslivet, samt nyte behageligere temperaturer. På grunn av beliggenheten i en høyere høyde enn den palatinske byen Alhambra, falt temperaturen innendørs.

Da Granada ble erobret, ble Generalife eiendommen til de katolske monarkene, som plasserte det under beskyttelse av en alcaide eller kommandør. Filip II endte opp med å avstå det evige ordførerskapet og besittelsen av stedet til Granada Venegas-familien (en familie av konverterte moriscos). Staten fikk først tilbake dette stedet etter en rettssak som varte i nesten 100 år og endte med et forlik utenfor retten i 1921.

Avtale der Generalife skulle bli et nasjonalt kulturarvsted og forvaltes sammen med Alhambra gjennom styret, og dermed danne styret for Alhambra og Generalife.

Det friluftsamfiteateret vi møtte på vei til Generalife-palasset ble bygget i 1952 med den hensikt å være vertskap for Granadas internasjonale musikk- og dansefestival, slik det gjør hver sommer.

Siden 2002 har det også blitt holdt en flamencofestival, dedikert til Granadas mest berømte poet: Federico García Lorca.

Under Nasrid-dynastiet startet veien som forbandt palatinbyen og Generalife fra Puerta del Arabal, innrammet av den såkalte Torre de los Picos, så kalt fordi brystvernene ender i mursteinspyramider.

Det var en svingete, skrånende vei, beskyttet på begge sider av høye murer for større sikkerhet, og førte til inngangen til Patio del Descabalgamiento.

Disse ruinene eller fundamentene er de arkeologiske restene av det som en gang var det såkalte Vennehuset. Navnet og bruken har blitt kjent takket være Ibn Luyúns «Avhandling om jordbruk» fra 1300-tallet.

Det var derfor en bolig beregnet på folk, venner eller slektninger som sultanen satte stor pris på og anså som viktig å ha nær seg, men uten å krenke privatlivet deres, så det var en isolert bolig.

Denne Oleander Walk ble bygget på midten av 1800-tallet for dronning Elizabeth IIs besøk og for å skape en mer monumental tilgang til den øvre delen av palasset.

Oleander er et annet navn gitt til den rosa laurbæren, som dukker opp i form av et ornamentalt hvelv på denne turen. I begynnelsen av turen, forbi de øvre hagene, ligger et av de eldste eksemplene på den mauriske myrten, som nesten var tapt og hvis genetiske fingeravtrykk fortsatt undersøkes i dag.

Det er en av de mest karakteristiske plantene i Alhambra, og kjennetegnes av sine krøllete blader, som er større enn den vanlige myrten.

Paseo de las Adelfas er forbundet med Paseo de los Cipreses, som fungerer som en forbindelse som fører besøkende til Alhambra.

Et av de best bevarte og unike elementene i Generalife er den såkalte Vanntrappen. Det antas at denne trappen – delt inn i fire seksjoner med tre mellomliggende plattformer – under Nasrid-dynastiet hadde vannkanaler som rant gjennom de to glaserte keramiske rekkverkene, matet av Royal Canal.

Denne vannledningen nådde et lite oratorium, hvorav det ikke finnes noen arkeologiske opplysninger. I stedet har det siden 1836 vært en romantisk utsiktsplattform reist av godsforvalteren på den tiden.

Klatringen opp denne trappen, innrammet av et laurbærhvelv og summingen av vann, skapte sannsynligvis et ideelt miljø for å stimulere sansene, komme inn i et klima som bidrar til meditasjon og utføre vaskelser før bønn.

På eiendommen rundt palasset anslås det at det må ha vært minst fire store hager organisert på forskjellige nivåer eller paratas , omsluttet av adobevegger. Navnene på disse frukthagene som har blitt overlevert til oss er: Grande, Colorada, Mercería og Fuente Peña.

Disse frukthagene har fortsatt, i større eller mindre grad, siden 1300-tallet, å bli dyrket med de samme tradisjonelle middelalderteknikkene. Takket være denne landbruksproduksjonen opprettholdt Nasrid-hoffet en viss uavhengighet fra andre eksterne landbruksleverandører, slik at det kunne dekke sine egne matbehov.

De ble brukt til å dyrke ikke bare grønnsaker, men også frukttrær og beite for dyr. For eksempel dyrkes det i dag artisjokker, auberginer, bønner, fiken, granatepler og mandeltrær.

I dag bruker de bevarte frukthagene fortsatt de samme landbruksproduksjonsteknikkene som ble brukt i middelalderen, noe som gir dette stedet stor antropologisk verdi.

Disse hagene nås fra Patio de la Sultana via en bratt trapp fra 1800-tallet, kalt Løvetrappen, på grunn av de to glaserte leirfigurene over porten.

Disse hagene kan betraktes som et eksempel på den romantiske hagen. De er plassert på søyler og danner den høyeste delen av Generalife, med spektakulær utsikt over hele det monumentale komplekset.

Tilstedeværelsen av vakre magnoliaer skiller seg ut.

Rosehagene stammer fra 1930- og 1950-tallet, da staten kjøpte Generalife i 1921.

Behovet oppsto da for å øke verdien av et forlatt område og strategisk koble det til Alhambra gjennom en gradvis og smidig overgang.

Patio de la Acequia, også kalt Patio de la Ría på 1800-tallet, har i dag en rektangulær struktur med to motstående paviljonger og en karnapp.

Navnet på gårdsplassen kommer fra den kongelige kanalen som renner gjennom dette palasset, rundt hvilken fire hager er arrangert i ortogonale parterrer på et lavere nivå. På begge sider av vanningsgrøften er det fontener som danner et av de mest populære bildene av palasset. Disse fontenene er imidlertid ikke originale, ettersom de forstyrrer roen og freden som sultanen søkte i sine hvile- og meditasjonsøyeblikk.

Dette palasset har gjennomgått en rekke forvandlinger, ettersom denne gårdsplassen opprinnelig var stengt for utsikten vi finner i dag gjennom galleriet med 18 buer i belvedere-stil. Den eneste delen som ville tillate deg å betrakte landskapet, ville være det sentrale utsiktspunktet. Fra dette opprinnelige synspunktet, sittende på gulvet og lent i vinduskarmen, kunne man beundre panoramautsikten over palatinbyen Alhambra.

Som et vitnesbyrd om fortiden finner vi Nasrid-dekorasjonen i utsiktspunktet, hvor overlappingen av gipsarbeidet til Sultan Ismail I over Muhammed IIIs skiller seg ut. Dette gjør det klart at hver sultan hadde ulik smak og behov og tilpasset palassene deretter, og satte sitt eget preg eller avtrykk.

Når vi passerer utsiktspunktet, og hvis vi ser på innsiden av buene, vil vi også finne emblemer for de katolske monarkene som åket og pilene, samt mottoet «Tanto Monta».

Østsiden av gårdsplassen er nyere på grunn av en brann som oppsto i 1958.

Før vi går inn på Patio de la Acequia finner vi Patio de la Guardia. En enkel gårdsplass med portikgallerier, en fontene i midten, som også er dekorert med bitre appelsintrær. Denne gårdsplassen må ha tjent som et kontrollområde og forrom før man fikk tilgang til sultanens sommerkvarter.

Det som skiller seg ut med dette stedet er at etter å ha klatret noen bratte trapper, finner vi en døråpning innrammet av en karm dekorert med fliser i nyanser av blått, grønt og svart på en hvit bakgrunn. Vi kan også se, om enn slitt av tidens gang, Nasrid-nøkkelen.

Når vi klatrer opp trappene og går gjennom denne døråpningen, kommer vi over en sving, vaktbenkene og en bratt, smal trapp som fører oss til palasset.

Patio de la Sultana er et av de mest forvandlede områdene. Det antas at stedet som nå ligger opptatt av denne gårdsplassen – også kalt Cypress Patio – var området som var utpekt til det tidligere hammamet, Generalife-badene.

På 1500-tallet mistet den denne funksjonen og ble en hage. Over tid ble det bygget et nordlig galleri, sammen med et U-formet basseng, en fontene i midten og trettiåtte støyende stråler.

De eneste elementene som er bevart fra Nasrid-perioden er Acequia Real-fossen, beskyttet bak et gjerde, og en liten kanaldel som leder vannet mot Patio de la Acequia.

Navnet «Cypress Patio» skyldes det døde, hundre år gamle sypresset, hvorav bare stammen er igjen i dag. Ved siden av dette er en keramisk plakett fra Granada som forteller oss om legenden om Ginés Pérez de Hita fra 1500-tallet, ifølge hvilken denne sypressen var vitne til de amorøse møtene mellom den siste sultanens favoritt, Boabdil, og en edel Abencerraje-ridder.

Patio del Descabalgamiento, også kjent som Patio Polo, er den første gårdsplassen vi møter når vi kommer inn i Generalife-palasset.

Transportmiddelet som sultanen brukte for å komme til Generalife var hesten, og som sådan trengte han et sted å stige av hesten og huse disse dyrene. Denne gårdsplassen antas å ha vært ment for dette formålet, ettersom det var stedet for stallen.

Den hadde støttebenker for å komme av og på hesten, og to staller i sidebuaene, som fungerte som staller i den nedre delen og høylofter i den øvre delen. Drikketrauet med ferskvann til hestene kunne heller ikke mangle.

Verdt å merke seg her: over dørkarmen som fører til den neste gårdsplassen, finner vi Alhambra-nøkkelen, et symbol på Nasrid-dynastiet, som representerer hilsen og eierskap.

Nordportikoen er den best bevarte og var ment å huse sultanens kvartaler.

Vi finner en portik med fem buer støttet av søyler og alhamíer i endene. Etter denne portikoen, og for å få tilgang til Royal Hall, går man gjennom en trippelbue hvor det finnes dikt som omtaler slaget ved La Vega eller Sierra Elvira i 1319, noe som gir oss informasjon om dateringen av stedet.

På sidene av denne trippelbuen er det også *taqas*, små nisjer gravd ut i veggen der vann ble plassert.

Kongesalen, som lå i et firkantet tårn dekorert med gipsarbeid, var stedet der sultanen – til tross for at dette var et fritidspalass – mottok presserende audienser. Disse audiensene, ifølge versene som er nedtegnet der, måtte være korte og direkte for ikke å forstyrre emirens hvile unødig.

Nasridpalassene utgjør det mest symbolske og slående området i det monumentale komplekset. De ble bygget på 1300-tallet, en tid som kan regnes som en av stor prakt for Nasrid-dynastiet.

Disse palassene var området som var reservert for sultanen og hans nære slektninger, hvor familielivet fant sted, men også det offisielle og administrative livet i kongeriket.

Palasene er: Mexuar, Comares-palasset og Løvepalasset.

Hvert av disse palassene ble bygget uavhengig av hverandre, til forskjellige tider og med sine egne distinkte funksjoner. Det var etter erobringen av Granada at palassene ble forent, og fra det øyeblikket ble de kjent som Kongehuset, og senere som Det gamle kongehuset, da Karl V bestemte seg for å bygge sitt eget palass.

Mexuar er den eldste delen av Nasrid-palassene, men det er også det rommet som har gjennomgått de største forvandlingene over tid. Navnet kommer fra det arabiske *Maswar*, som refererer til stedet der *Sura* eller sultanens ministerråd møttes, og dermed avslører det en av dets funksjoner. Det var også forkammeret der sultanen administrerte rettferdighet.

Byggingen av Mexuar tilskrives Sultan Isma'il I (1314–1325), og ble modifisert av hans barnebarn Muhammad V. Det var imidlertid de kristne som forvandlet dette rommet mest ved å gjøre det om til et kapell.

I Nasrid-perioden var dette rommet mye mindre og var organisert rundt de fire sentrale søylene, hvor den karakteristiske Nasrid-kubiske hovedstaden, malt i koboltblått, fortsatt kan sees. Disse søylene ble støttet av en lykt som ga zenitallys, som ble fjernet på 1500-tallet for å lage øvre rom og sidevinduer.

For å gjøre rommet om til et kapell ble gulvet senket og et lite rektangulært rom ble lagt til bakerst, nå atskilt av en trebalustrade som indikerer hvor det øvre koret var plassert.

Den keramiske flisene på fotlisten med stjernedekorasjon ble hentet fra et annet sted. Blant stjernene kan du vekselvis se: våpenskjoldet til Nasridriket, kardinal Mendozas våpenskjold, østerrikernes dobbelthodede ørn, mottoet «Det er ingen seierherre utenom Gud» og Herkules-søylene fra det keiserlige skjoldet.

Over sokkelen gjentar en epigrafisk frise av gips: «Riket er Guds. Styrken er Guds. Æren er Guds.» Disse inskripsjonene erstatter de kristne ejakulasjonene: "Christus regnat. Christus vincit. Christus imperat."

Den nåværende inngangen til Mexuar ble åpnet i moderne tid, og endret plasseringen til en av Herkules-søylene med mottoet «Plus Ultra», som ble flyttet til østveggen. Gipskronen over døren forblir på sin opprinnelige plassering.

Bakerst i rommet fører en dør til oratoriet, som opprinnelig var tilgjengelig via Machuca-galleriet.

Dette rommet er et av de mest skadede i Alhambra på grunn av eksplosjonen av et kruttmagasin i 1590. Det ble restaurert i 1917.

Under restaureringen ble gulvnivået senket for å forhindre ulykker og legge til rette for besøk. Som et vitne til det opprinnelige nivået står en sammenhengende benk igjen under vinduene.

Denne imponerende fasaden, som ble omfattende restaurert mellom 1800- og 1900-tallet, ble bygget av Muhammed V for å minnes erobringen av Algeciras i 1369, som ga ham herredømme over Gibraltarstredet.

I denne gårdsplassen mottok sultanen undersåtter som fikk et spesielt publikum. Den ble plassert i den sentrale delen av fasaden, sittende på en jamuga mellom de to dørene og under det store takskjegget, et mesterverk av Nasrid-snekkerarbeid som kronet den.

Fasaden har en stor allegorisk belastning. I den kunne forsøkspersonene lese:

«Min stilling er som en krone og min port som en gaffel: Vesten tror at Østen er i meg.»
Al-Gani bi-llah har betrodd meg å åpne døren til seieren som blir annonsert.
Vel, jeg venter på at han skal dukke opp når horisonten åpenbarer seg om morgenen.
Måtte Gud gjøre sitt verk like vakkert som hans karakter og skikkelse er!

Døren til høyre fungerte som tilgang til de private kvarterene og serviceområdet, mens døren til venstre, gjennom en buet korridor med benker for vakten, gir tilgang til Comares-palasset, nærmere bestemt til Patio de los Arrayanes.

Undersåtter som fikk audiens ventet foran fasaden, atskilt fra sultanen av den kongelige garde, i rommet som nå er kjent som Det gylne rom.

Navnet *Det gylne kvarter* kommer fra den katolske monarkenes periode, da Nasridenes kassettetak ble malt på nytt med gullmotiver og monarkenes emblemer ble innlemmet.

Midt på gårdsplassen står en lav marmorfontene med galloner, en kopi av Lindaraja-fontenen som er bevart i Alhambra-museet. På den ene siden av røysen fører en rist til en mørk underjordisk korridor som brukes av vakten.

Et av kjennetegnene ved det hispano-muslimske huset er tilgang til boligen gjennom en buet korridor som fører til en åpen gårdsplass, livets sentrum og organisering av hjemmet, utstyrt med en vannfunksjon og vegetasjon. Det samme konseptet finnes i Patio de los Arrayanes, men i større skala, og måler 36 meter langt og 23 meter bredt.

Patio de los Arrayanes er sentrum av Comares-palasset, der den politiske og diplomatiske aktiviteten til Nasrid-kongedømmet fant sted. Det er en rektangulær terrasse med imponerende dimensjoner hvis sentrale akse er et stort basseng. I den fungerer det stille vannet som et speil som gir dybde og vertikalitet til rommet, og dermed skaper et palass på vannet.

I begge ender av bassenget introduserer dyser forsiktig vann for ikke å forstyrre speileffekten eller stillheten i stedet.

Langs bassenget ligger to plantebed med myrter, som har gitt den nåværende plasseringen navnet: Patio de los Arrayanes. Tidligere var den også kjent som Patio de la Alberca.

Tilstedeværelsen av vann og vegetasjon er ikke bare et svar på ornamentale eller estetiske kriterier, men også på intensjonen om å skape hyggelige rom, spesielt om sommeren. Vann frisker opp miljøet, mens vegetasjon holder på fuktigheten og gir aroma.

På de lengre sidene av gårdsplassen er det fire uavhengige boliger. På nordsiden står Comares-tårnet, som huser tronrommet eller ambassadørrommet.

På sørsiden fungerer fasaden som en trompe l'oeil , ettersom bygningen som eksisterte bak den ble revet for å forbinde Karl Vs palass med det gamle kongehuset.

Før vi går inn i Nasrid-palassene, hvis vi ser til venstre, finner vi to gårdsrom.

Den første er Patio de la Mezquita, oppkalt etter den lille moskeen som ligger i et av hjørnene. Siden 1900-tallet har den imidlertid også vært kjent som Prinsenes Madrasa, siden strukturen har likheter med Madrasaen i Granada.

Lenger borte ligger Patio de Machuca, oppkalt etter arkitekten Pedro Machuca, som hadde ansvaret for å føre tilsyn med byggingen av Karl Vs palass på 1500-tallet og som bodde der.

Denne gårdsplassen er lett gjenkjennelig av det flikete bassenget i midten, samt av de buede sypressene, som gjenoppretter den arkitektoniske følelsen av rommet på en ikke-invasiv måte.

Båtrommet er forrommet til tronrommet eller ambassadørrommet.

På karmene til buen som fører til dette rommet finner vi nisjer, utskåret i marmor og dekorert med fargede fliser. Dette er et av de mest karakteristiske ornamentale og funksjonelle elementene ved Nasrid-palassene: *taqaene*.

*Taqas* er små nisjer gravd ut i veggene, alltid arrangert parvis og vendt mot hverandre. De ble brukt til å holde kanner med ferskvann til å drikke eller duftende vann til å vaske hender i.

Hallens nåværende tak er en reproduksjon av originalen, som gikk tapt i en brann i 1890.

Navnet på dette rommet kommer fra en fonetisk endring av det arabiske ordet *baraka*, som betyr «velsignelse», og som gjentas utallige ganger på veggene i dette rommet. Det kommer ikke, slik det er populært antatt, fra den inverterte båttakformen.

Det var på dette stedet de nye sultanene ba om sin guds velsignelse før de ble kronet som sådan i tronsalen.

Før vi går inn i tronsalen, finner vi to sideinnganger: til høyre, et lite oratorium med mihrab; og til venstre, tilgangsdøren til det indre av Comares-tårnet.

Ambassadørhallen, også kalt tronsalen eller Comares-hallen, er stedet for sultanens trone og dermed maktsenteret til Nasrid-dynastiet. Kanskje av denne grunn ligger det i Torre de Comares, det største tårnet i det monumentale komplekset, på 45 meter. Etymologien kommer fra det arabiske *arsh*, som betyr telt, paviljong eller trone.

Rommet er formet som en perfekt kube, og veggene er dekket med rik dekorasjon helt opp til taket. På sidene er det ni identiske alkover gruppert i grupper på tre med vinduer. Den på motsatt side av inngangen har mer forseggjort dekorasjon, da det var stedet som ble okkupert av sultanen, bakgrunnsbelyst, noe som favoriserer effekten av blending og overraskelse.

Tidligere var vinduer dekket med glassmalerier med geometriske former kalt *cumariaer*. Disse gikk tapt på grunn av sjokkbølgen fra et kruttmagasin som eksploderte i 1590 i Carrera del Darro.

Stuens dekorative rikdom er ekstrem. Det starter nederst med geometrisk formede fliser, som skaper en visuell effekt som ligner på et kaleidoskop. Det fortsetter på veggene med stukkatur som ser ut som hengende billedvev, dekorert med plantemotiver, blomster, skjell, stjerner og rikelig epigrafi.

Den nåværende skriften er av to typer: kursiv, den vanligste og lett gjenkjennelige; og kufisk, et kultivert skriftspråk med rettlinjede og kantete former.

Blant alle inskripsjonene er den mest bemerkelsesverdige den som vises under taket, på den øvre stripen av veggen: sura 67 i Koranen, kalt *Riket* eller *Herredømmet*, som går langs de fire veggene. Denne suraen ble resitert av de nye sultanene for å forkynne at deres makt kom direkte fra Gud.

Bildet av guddommelig kraft er også representert i taket, som er sammensatt av 8017 forskjellige deler som gjennom stjernehjul illustrerer islamsk eskatologi: de syv himlene og en åttende, paradiset, Allahs trone, representert av den sentrale kuppelen til muqarnas.

For å få tilgang til det kristne kongehuset, må du bruke en av dørene som er åpne i venstre alkove i De to søstrenes hall.

Karl V, barnebarn av de katolske monarkene, besøkte Alhambra i juni 1526 etter å ha giftet seg med Isabella av Portugal i Sevilla. Ved ankomst til Granada slo paret seg ned i selve Alhambra og beordret bygging av nye rom, i dag kjent som Keiserens kamre.

Disse rommene bryter fullstendig med Nasrid-arkitekturen og -estetikken. Men siden det ble bygget på hageområder mellom Comares-palasset og Løvepalasset, er det mulig å se den øvre delen av Royal Hammam eller Comares Hammam gjennom noen små vinduer som ligger til venstre for korridoren. Noen meter lenger fremme gir andre åpninger utsikt over Sengesalen og Musikergalleriet.

De kongelige badene var ikke bare et sted for hygiene, men også et ideelt sted for å dyrke politiske og diplomatiske forbindelser på en avslappet og vennlig måte, akkompagnert av musikk for å live opp anledningen. Dette rommet er kun åpent for publikum ved spesielle anledninger.

Gjennom denne korridoren kommer du inn i Keiserens kontor, som skiller seg ut med sin renessansepeis med det keiserlige våpenskjoldet og et kassettetak i tre designet av Pedro Machuca, arkitekten bak Karl Vs palass. I kassettetaket kan du lese inskripsjonen «PLUS ULTRA», et motto adoptert av keiseren, sammen med initialene K og Y, som tilsvarer Karl V og Isabella av Portugal.

Når du forlater hallen, til høyre, ligger de keiserlige rommene, som for tiden er stengt for publikum og kun er tilgjengelige ved spesielle anledninger. Disse rommene er også kjent som Washington Irvings rom, ettersom det var der den amerikanske romantiske forfatteren bodde under oppholdet sitt i Granada. Muligens var det på dette stedet han skrev sin berømte bok *Fortellingene fra Alhambra*. En minneplakett kan sees over døren.

Ved siden av Patio de la Reja ligger Patio de Lindaraja, utsmykket med utskårne buksbomhekker, sypresser og pomeranttrær. Denne gårdsplassen har fått navnet sitt fra Nasrid-utsiktspunktet på sørsiden, som har samme navn.

I løpet av Nasrid-perioden hadde hagen et helt annet utseende enn den har i dag, ettersom den var et åpent rom mot landskapet.

Med Karl Vs ankomst ble hagen inngjerdet, og fikk en utforming som lignet på et kloster takket være et portikgalleri. Søyler fra andre deler av Alhambra ble brukt til byggingen.

Midt på gårdsplassen står en barokkfontene, over hvilken et Nasrid-marmorbasseng ble plassert på begynnelsen av 1600-tallet. Fontenen vi ser i dag er en kopi; Originalen er bevart på Alhambra-museet.

Patio de los Leones er kjernen i dette palasset. Det er en rektangulær gårdsplass omgitt av et portikgalleri med hundre og tjuefire søyler, alle forskjellige fra hverandre, som forbinder de forskjellige rommene i palasset. Det har en viss likhet med et kristent kloster.

Dette rommet regnes som en av juvelene innen islamsk kunst, til tross for at det bryter med de vanlige mønstrene innen spansk-muslimsk arkitektur.

Symbolikken til palasset dreier seg om konseptet om et hageparadis. De fire vannkanalene som går fra midten av gårdsplassen kan representere de fire elvene i det islamske paradiset, noe som gir gårdsplassen en korsformet layout. Søylene fremkaller en palmeskog, som paradisets oaser.

I sentrum er den berømte Løvefontenen. De tolv løvene, selv om de er i en lignende posisjon – årvåkne og med ryggen mot fontenen – har forskjellige trekk. De er skåret ut av hvit Macael-marmor, nøye utvalgt for å dra nytte av steinens naturlige årer og fremheve dens særegne trekk.

Det finnes ulike teorier om dens symbolikk. Noen mener de representerer styrken til Nasrid-dynastiet eller Sultan Muhammed V, de tolv tegnene i dyrekretsen, døgnets tolv timer eller til og med en hydraulisk klokke. Andre hevder at det er en nytolkning av Judea-bronsehavet, støttet av tolv okser, her erstattet av tolv løver.

Den sentrale skålen ble sannsynligvis hugget in situ og inneholder poetiske inskripsjoner som priser Muhammed V og det hydrauliske systemet som mater fontenen og regulerer vannstrømmen for å forhindre overløp.

«Utseendemessig ser det ut til at vann og marmor smelter sammen uten at vi vet hvilken av de to som glir.»
Ser du ikke hvordan vannet renner ned i bollen, men tutene skjuler det umiddelbart?

Han er en elsker hvis øyelokk flyter over av tårer,
tårer som hun skjuler av frykt for en informant.

Er det ikke i virkeligheten som en hvit sky som heller sine vanningsgrøfter over løvene og virker som kalifens hånd som om morgenen overøser krigens løver med sine tjenester?

Fontenen har gjennomgått diverse forvandlinger over tid. På 1600-tallet ble et andre basseng lagt til, som ble fjernet på 1900-tallet og flyttet til Adarves-hagen i Alcazaba.

Den kristne tilpasningen av palasset innebar etableringen av direkte tilgang til Comares-tårnet via et åpent galleri i to etasjer. Dette galleriet tilbyr fantastisk utsikt over to av Granadas mest ikoniske nabolag: Albaicín og Sacromonte.

Fra galleriet, mot høyre, kan du også se dronningens garderobe, som, i likhet med andre områder nevnt ovenfor, kun kan besøkes ved spesielle anledninger eller som et av månedens områder.

Dronningens garderobe ligger i Yusuf Is tårn, et tårn som er plassert fremover i forhold til veggen. Det kristne navnet kommer fra bruken som ble gitt av Isabel av Portugal, kona til Karl V, under oppholdet hennes i Alhambra.

Innvendig ble rommet tilpasset kristen estetikk og huser verdifulle renessansemalerier av Julius Achilles og Alexander Mayner, disipler av Raphael Sanzio, også kjent som Raphael av Urbino.

Når vi går ned fra galleriet, finner vi Patio de la Reja. Navnet kommer fra den sammenhengende balkongen med smijernsrekkverk, installert på midten av 1600-tallet. Disse stengene fungerte som en åpen korridor for å forbinde og beskytte tilstøtende rom.

De to søstrenes hall har fått sitt nåværende navn fra tilstedeværelsen av to doble plater av Macael-marmor som ligger i midten av rommet.

Dette rommet har en viss likhet med Abencerrajes hall: det ligger høyere enn gårdsplassen og har to dører bak inngangen. Den til venstre ga tilgang til toalettet, og den til høyre kommuniserte med husets øvre rom.

I motsetning til tomannsrommet, åpner dette mot nord mot Sala de los Ajimeces og et lite utsiktspunkt: Mirador de Lindaraja.

Under Nasrid-dynastiet, på Muhammed Vs tid, var dette rommet kjent som *qubba al-kubra*, det vil si hoved-qubbaen, den viktigste i Løvepalasset. Begrepet *qubba* refererer til en firkantet planløsning dekket med en kuppel.

Kuppelen er basert på en åttetakket stjerne, som utfolder seg til et tredimensjonalt oppsett bestående av 5416 muqarnaer, hvorav noen fortsatt har spor av polykromi. Disse muqarnaene er fordelt i seksten kupler plassert over seksten vinduer med gitter som gir skiftende lys til rommet avhengig av tidspunktet på døgnet.

Før vi går inn i den vestlige hallen, også kjent som Abencerrajes hall, finner vi noen tredører med bemerkelsesverdige utskjæringer som har blitt bevart siden middelalderen.

Navnet på dette rommet er knyttet til en legende som sier at sultanen, fylt av sinne, tilkalte Abencerraje-ridderne på grunn av et rykte om et kjærlighetsforhold mellom en Abencerraje-ridder og sultanens favoritt, eller på grunn av påståtte konspirasjoner fra denne familien for å styrte monarken. Trettiseks av dem mistet livet som følge av dette.

Denne historien ble nedtegnet på 1500-tallet av forfatteren Ginés Pérez de Hita i romanen hans om *borgerkrigene i Granada*, hvor han forteller at ridderne ble myrdet i nettopp dette rommet.

Av denne grunn hevder noen å se et symbolsk spor av blodelvene til disse ridderne i rustflekkene på den sentrale fontenen.

Denne legenden inspirerte også den spanske maleren Mariano Fortuny, som fanget den i sitt verk med tittelen *Abencerrajes-massakren*.

Da vi kom inn døren, fant vi to innganger: den til høyre førte til toalettet, og den til venstre til en trapp som førte til rommene øverst.

Abencerrajes hall er en privat og uavhengig bolig i første etasje, strukturert rundt en stor *qubba* (kuppel på arabisk).

Gipskupelen er rikt dekorert med muqarnaer som stammer fra en åttekantet stjerne i en kompleks tredimensjonal komposisjon. Muqarnaer er arkitektoniske elementer basert på hengende prismer med konkave og konvekse former, som minner om stalaktitter.

Når du kommer inn i rommet, merker du et temperaturfall. Dette er fordi de eneste vinduene er plassert øverst, slik at varm luft kan slippe ut. I mellomtiden kjøler vannet fra den sentrale fontenen ned luften, slik at rommet, med dørene lukket, fungerer som en slags hule med en ideell temperatur for de varmeste sommerdagene.

Bak De to søstrenes hall, mot nord, finner vi et tverrskip dekket av et muqarnashvelv. Dette rommet kalles Ajimeces-hallen (vinduer med sprosser) på grunn av den typen vinduer som må ha lukket åpningene på begge sider av den sentrale buen som fører til Lindaraja-utsiktspunktet.

De hvite veggene i dette rommet antas opprinnelig å ha vært dekket med silkestoffer.

Det såkalte Lindaraja-utsiktspunktet har fått navnet sitt fra det arabiske begrepet *Ayn Dar Aisa*, som betyr «Aisas hus' øyne».

Til tross for den lille størrelsen er utsiktsplattformens interiør bemerkelsesverdig dekorert. På den ene siden har den flislegging med rekkefølger av små, sammenlåsende stjerner, noe som krevde nitid arbeid fra håndverkernes side. På den annen side, hvis du ser opp, kan du se et tak med farget glass innebygd i en trekonstruksjon, som ligner et takvindu.

Denne lykten er et representativt eksempel på hvordan mange av innhegningene eller sprossevinduene i Alhambra i Palatine må ha vært. Når sollyset treffer glasset, projiserer det fargerike refleksjoner som lyser opp innredningen, og gir rommet en unik og stadig skiftende atmosfære gjennom dagen.

I Nasrid-perioden, da gårdsplassen fortsatt var åpen, kunne man sitte på gulvet på utsiktsplattformen, hvile armen i vinduskarmen og nyte den spektakulære utsikten over Albayzín-nabolaget. Disse utsiktene gikk tapt på begynnelsen av 1500-tallet, da bygningene som var ment å være residensen til keiser Karl V ble bygget.

Kongesalen opptar hele østsiden av Patio de los Leones, og selv om den tilsynelatende er integrert i palasset, antas den å ha hatt sin egen funksjon, sannsynligvis av rekreasjons- eller høflig art.

Dette rommet skiller seg ut for å bevare et av de få eksemplene på Nasrid-figurmaleri.

I de tre soverommene, hvert på omtrent femten kvadratmeter, er det tre falske hvelv dekorert med malerier på lammeskinn. Disse skinnene ble festet til trestøtten ved hjelp av små bambusspiker, en teknikk som forhindret at materialet rustet.

Navnet på rommet kommer sannsynligvis fra tolkningen av maleriet i den sentrale alkoven, som avbilder ti figurer som kan tilsvare de ti første sultanene i Alhambra.

I sidealkovene kan du se ridderlige scener med slåssing, jakt, lek og kjærlighet. I dem er tilstedeværelsen av kristne og muslimske skikkelser som deler samme rom tydelig kjennetegnet av klærne deres.

Opprinnelsen til disse maleriene har vært mye omdiskutert. På grunn av deres lineære gotiske stil antas det at de sannsynligvis ble laget av kristne kunstnere som er kjent med den muslimske verden. Det er mulig at disse verkene er et resultat av det gode forholdet mellom Muhammed V, grunnleggeren av dette palasset, og den kristne kongen Pedro I av Castilla.

Hemmelighetenes rom er et firkantet rom, dekket med et sfærisk hvelv.

Noe veldig særegent og kuriøst skjer i dette rommet, noe som gjør det til en av favorittattraksjonene for besøkende til Alhambra, spesielt for de små.

Fenomenet er at hvis én person står i det ene hjørnet av rommet og en annen i det motsatte hjørnet – begge vendt mot veggen og så nær den som mulig – kan den ene snakke veldig lavt, og den andre vil høre budskapet perfekt, som om de var rett ved siden av dem.

Det er takket være dette akustiske «spillet» at rommet har fått navnet sitt: **Hemmelighetenes rom**.

Palasset kjent som Løvepalasset ble tatt i bruk under Sultan Muhammed Vs andre regjeringstid, som begynte i 1362 og varte til 1391. I denne perioden startet byggingen av Løvepalasset, ved siden av Comares-palasset, som hadde blitt bygget av hans far, Sultan Yusuf I.

Dette nye palasset ble også kalt *Riyad-palasset*, ettersom det antas å ha blitt bygget på de gamle Comares-hagene. Begrepet *Riyad* betyr «hage».

Det antas at den opprinnelige tilgangen til palasset var gjennom det sørøstlige hjørnet, fra Calle Real og gjennom en buet tilgang. På grunn av kristne modifikasjoner etter erobringen, er Muqarnas-hallen for tiden tilgjengelig direkte fra Comares-palasset.

Muqarnas-hallen har fått navnet sitt fra det imponerende muqarnashvelvet som opprinnelig dekket den, som nesten fullstendig kollapset som følge av vibrasjonene forårsaket av eksplosjonen av et kruttmagasin på Carrera del Darro i 1590.

Rester av dette hvelvet kan fortsatt sees på den ene siden. På motsatt side finnes det rester av et senere kristent hvelv, hvor bokstavene «FY» vises, tradisjonelt assosiert med Ferdinand og Isabella, selv om de faktisk tilsvarer Filip V og Isabella Farnese, som besøkte Alhambra i 1729.

Det antas at rommet kan ha fungert som en vestibyle eller venterom for gjester som deltok på sultanens feiringer, fester og mottakelser.

Det store rommet som i dag er kjent som Jardines del Partal, har fått navnet sitt fra Palacio del Pórtico, oppkalt etter det portikulærte galleriet.

Dette er det eldste bevarte palasset i det monumentale komplekset, hvis konstruksjon tilskrives Sultan Muhammad III på begynnelsen av 1300-tallet.

Dette palasset har en viss likhet med Comares-palasset, selv om det er eldre: en rektangulær gårdsplass, et sentralt basseng og portikoens refleksjon i vannet som et speil. Dets viktigste kjennetegn er tilstedeværelsen av et sidetårn, kjent siden 1500-tallet som Dametårnet, selv om det også har blitt kalt Observatoriet, ettersom Muhammed III var en stor fan av astronomi. Tårnet har vinduer som vender mot alle fire himmelretninger, noe som gir en spektakulær utsikt.

En bemerkelsesverdig kuriositet er at dette palasset var privateid frem til 12. mars 1891, da eieren, Arthur Von Gwinner, en tysk bankmann og konsul, avsto bygningen og det omkringliggende landet til den spanske staten.

Dessverre demonterte Von Gwinner tretaket på utsiktsplattformen og flyttet det til Berlin, hvor det nå er utstilt i Pergamonmuseet som et av høydepunktene i den islamske kunstsamlingen.

Ved siden av Partal-palasset, til venstre for Dametårnet, ligger noen Nasrid-hus. En av dem ble kalt Malerihuset på grunn av oppdagelsen, på begynnelsen av 1900-tallet, av temperamalerier på stukkatur fra 1300-tallet. Disse svært verdifulle maleriene er et sjeldent eksempel på Nasrid-figurativt veggmaleri, med høflige, jakt- og festlige scener.

På grunn av deres betydning og av bevaringsgrunner er disse hjemmene ikke åpne for publikum.

Til høyre for Partal-palasset, på murens voller, ligger Partal-oratoriet, hvis konstruksjon tilskrives Sultan Yusuf I. Adkomst er via en liten trapp, ettersom den er hevet fra bakkenivå.

En av islams grunnpilarer er å be fem ganger om dagen med ansiktet mot Mekka. Oratoriet fungerte som et palatinkapell som tillot innbyggerne i det nærliggende palasset å oppfylle denne religiøse forpliktelsen.

Til tross for sin lille størrelse (omtrent tolv kvadratmeter), har oratoriet en liten vestibyle og et bønnerom. Interiøret har rik gipsdekorasjon med plante- og geometriske motiver, samt koraninskripsjoner.

Når du går opp trappen, rett foran inngangsdøren, finner du mihraben på den sørvestlige veggen, vendt mot Mekka. Den har en polygonal planløsning, en voussoired hesteskobue og er dekket av en muqarnas-kuppel.

Spesielt bemerkelsesverdig er den epigrafiske inskripsjonen som er plassert på imposantene til mihrab-buen, og som inviterer til bønn: «Kom og be, og vær ikke blant de uaktsomme.»

Tilknyttet oratoriet ligger Atasio de Bracamontes hus, som ble gitt i 1550 til den tidligere væpneren til Alhambras vokter, greven av Tendilla.

På det høyeste platået i Partal-området ligger de arkeologiske restene av Yusuf IIIs palass. Dette palasset ble avstått i juni 1492 av de katolske monarkene til den første guvernøren av Alhambra, Don Íñigo López de Mendoza, andre greve av Tendilla. Av denne grunn er det også kjent som Tendilla-palasset.

Grunnen til at dette palasset ligger i ruiner har sin opprinnelse i uenighetene som oppsto på 1700-tallet mellom etterkommerne til greven av Tendilla og Filip V av Bourbon. Ved erkehertug Karl II av Østerrikes død uten arvinger, støttet Tendilla-familien erkehertug Karl av Østerrike i stedet for Filip av Bourbon. Etter Filip Vs tronbestigelse ble det tatt represalier: i 1718 ble borgermesterskapet i Alhambra fratatt dem, og senere palasset, som ble demontert og materialene solgt.

Noe av dette materialet dukket opp igjen på 1900-tallet i private samlinger. Det antas at den såkalte «Lykkeflisen», som er bevart ved Valencia-instituttet for Don Juan i Madrid, kan komme fra dette palasset.

Fra 1740 og utover ble palassområdet et område med leide grønnsakshager.

Det var i 1929 at dette området ble gjenvunnet av den spanske staten og returnert til Alhambra. Takket være arbeidet til Leopoldo Torres Balbás, arkitekt og restauratør av Alhambra, ble dette området forbedret gjennom opprettelsen av en arkeologisk hage.

Den palatinske bymuren hadde opprinnelig mer enn tretti tårn, hvorav bare tjue gjenstår i dag. Opprinnelig hadde disse tårnene en strengt defensiv funksjon, selv om noen over tid også tok i bruk boliger.

Ved utgangen av Nasrid-palassene, fra Partal Alto-området, fører en brosteinssti til Generalife. Denne ruten følger strekningen av muren der noen av kompleksets mest symbolske tårn ligger, innrammet av et hageområde med vakker utsikt over Albaicín og frukthagene i Generalife.

Et av de mest bemerkelsesverdige tårnene er Topptårnet, bygget av Muhammed II og senere renovert av andre sultaner. Den er lett gjenkjennelig på sine pyramideformede brystvern i murstein, som navnet kan stammer fra. Andre forfattere mener imidlertid at navnet kommer fra konsollene som stikker ut fra de øvre hjørnene og som holdt machicolations, defensive elementer som tillot motangrep ovenfra.

Tårnets hovedfunksjon var å beskytte Arrabal-porten som lå ved foten, som var koblet til Cuesta del Rey Chico, og som gjorde det lettere å komme til Albaicín-området og den gamle middelalderveien som forbandt Alhambra med Generalife.

I kristen tid ble det bygget en ytre bastion med staller for å forsterke beskyttelsen, som er lukket av en ny inngang kjent som Jernporten.

Selv om tårn ofte forbindes med en utelukkende militær funksjon, er det kjent at Torre de los Picos også hadde en boligbruk, noe ornamentikken i interiøret viser.

Torre de la Cautiva har fått forskjellige navn over tid, som Torre de la Ladrona eller Torre de la Sultana, selv om den mest populære endelig har seiret: Torre de la Cautiva.

Dette navnet er ikke basert på velprøvde historiske fakta, men snarere frukten av en romantisk legende der Isabel de Solís ble fengslet i dette tårnet. Hun konverterte senere til islam under navnet Zoraida og ble Muley Hacéns favorittsultana. Denne situasjonen forårsaket spenninger med Aixa, den tidligere sultanaen og Boabdils mor, siden Zoraida – hvis navn betyr «morgenstjerne» – fortrengte sin stilling ved hoffet.

Byggingen av dette tårnet tilskrives Sultan Yusuf I, som også var ansvarlig for Comares-palasset. Denne attribusjonen støttes av inskripsjonene i hovedsalen, et verk av visiren Ibn al-Yayyab, som roser denne sultanen.

I diktene som er inngravert på veggene bruker visiren gjentatte ganger begrepet qal'ahurra, som siden har blitt brukt til å referere til befestede palasser, slik tilfellet er med dette tårnet. I tillegg til å tjene defensive formål, huser tårnet et rikt dekorert, autentisk palass inni.

Når det gjelder ornamentikk, har hovedhallen en sokkel med keramiske fliser og geometriske former i forskjellige farger. Blant dem skiller lilla seg ut, hvis produksjon på den tiden var spesielt vanskelig og dyr, så den var forbeholdt utelukkende for rom av stor betydning.

Infantas-tårnet, i likhet med Fangens tårn, skylder navnet sitt til en legende.

Dette er legenden om de tre prinsessene Zaida, Zoraida og Zorahaida, som bodde i dette tårnet, en historie som ble samlet av Washington Irving i hans berømte *Fortellinger fra Alhambra*.

Byggingen av dette palass-tårnet, eller *qalahurra*, tilskrives Sultan Muhammed VII, som regjerte mellom 1392 og 1408. Derfor er det et av de siste tårnene som ble bygget av Nasrid-dynastiet.

Denne omstendigheten gjenspeiles i interiørdekorasjonen, som viser tegn til en viss tilbakegang sammenlignet med tidligere perioder med større kunstnerisk prakt.

På enden av Paseo de las Torres, i den østligste delen av den nordlige muren, ligger restene av et sylindrisk tårn: Torre del Cabo de Carrera.

Dette tårnet ble praktisk talt ødelagt som følge av eksplosjonene som ble utført i 1812 av Napoleons tropper under deres retrett fra Alhambra.

Det antas at den ble bygget eller gjenoppbygd etter ordre fra de katolske monarkene i 1502, noe som bekreftes av en nå tapt inskripsjon.

Navnet kommer fra beliggenheten på enden av Calle Mayor i Alhambra, som markerer grensen eller «cap de carrera» til nevnte vei.

Karl V-palasset, med sine sekstitre meter brede og sytten meter høye, følger proporsjonene til klassisk arkitektur, og det er derfor det er delt horisontalt inn i to nivåer med tydelig differensiert arkitektur og dekorasjon.

Tre typer stein ble brukt til å dekorere fasadene: grå, kompakt kalkstein fra Sierra Elvira, hvit marmor fra Macael og grønn serpentin fra Barranco de San Juan.

Den utvendige dekorasjonen opphøyer bildet av keiser Karl V, og fremhever hans dyder gjennom mytologiske og historiske referanser.

De mest bemerkelsesverdige fasadene er de på sør- og vestsiden, begge utformet som triumfbuer. Hovedportalen ligger på vestsiden, der hoveddøren er kronet av bevingede seire. På begge sider er det to små dører over hvilke det er medaljonger med figurer av soldater til hest i kampstilling.

Symmetrisk dupliserte relieffer er omtalt på søylenes pidestaller. De sentrale relieffene symboliserer fred: de viser to kvinner sittende på en våpenhaug, bærende olivengrener og støttende Herkules-søylene, verdenskulen med den keiserlige kronen og mottoet *PLUS ULTRA*, mens kjeruber brenner krigsartilleriet.

Siderelieffene skildrer krigsscener, som slaget ved Pavia, der Karl V beseiret Frans I av Frankrike.

På toppen er det balkonger flankert av medaljonger som viser to av Herkules' tolv arbeid: en som dreper den nemeiske løven og en annen som vender mot den kretiske oksen. Spanias våpenskjold vises i den sentrale medaljongen.

I den nedre delen av palasset skiller rustikke kvadresteiner seg ut, designet for å formidle en følelse av soliditet. Over dem er bronseringer holdt av dyrefigurer som løver – symboler på makt og beskyttelse – og i hjørnene dobbeltørner, som hentyder til den keiserlige makten og keiserens heraldiske emblem: den dobbelthodede ørnen til Karl I av Spania og V av Tyskland.

Keiser Karl I av Spania og V av Det hellige romerske rike, barnebarn av de katolske monarkene og sønn av Johanna I av Castilla og Filip den vakre, besøkte Granada sommeren 1526 etter å ha giftet seg med Isabella av Portugal i Sevilla for å tilbringe bryllupsreisen sin.

Ved ankomsten ble keiseren betatt av byens og Alhambras sjarm, og bestemte seg for å bygge et nytt palass i Palatinbyen. Dette palasset ville bli kjent som det nye kongehuset, i motsetning til Nasrid-palassene, som siden den gang var kjent som det gamle kongehuset.

Verkene ble bestilt til Toledo-arkitekten og maleren Pedro Machuca, som sies å ha vært en disippel av Michelangelo, noe som forklarer hans dype kunnskap om den klassiske renessansen.

Machuca tegnet et monumentalt palass i renessansestil, med en firkantet planløsning og en sirkel integrert i interiøret, inspirert av monumentene fra den klassiske antikken.

Byggingen startet i 1527 og ble i stor grad finansiert av tributtene moriskene måtte betale for å fortsette å bo i Granada og bevare sine skikker og ritualer.

I 1550 døde Pedro Machuca uten å ha fullført palasset. Det var sønnen hans Luis som fortsatte prosjektet, men etter hans død stoppet arbeidet opp en stund. De ble gjenopptatt i 1572 under Filip IIs regjeringstid, betrodd Juan de Orea etter anbefaling av Juan de Herrera, arkitekten bak klosteret El Escorial. På grunn av mangelen på ressurser forårsaket av Alpujarras-krigen ble det imidlertid ikke gjort noen betydelige fremskritt.

Det var ikke før på 1900-tallet at byggingen av palasset ble fullført. Først under ledelse av arkitekten og restauratøren Leopoldo Torres Balbás, og til slutt i 1958 av Francisco Prieto Moreno.

Karl Vs palass ble unnfanget som et symbol på universell fred, som gjenspeiler keiserens politiske ambisjoner. Karl V så imidlertid aldri personlig palasset han beordret bygget.

Alhambra-museet ligger i første etasje i Karl V-palasset og er delt inn i syv rom dedikert til spansk-muslimsk kultur og kunst.

Den huser den fineste eksisterende samlingen av Nasrid-kunst, bestående av verk funnet i utgravninger og restaureringer utført i selve Alhambra over tid.

Blant verkene som er utstilt er gipsarbeid, søyler, snekring, keramikk i forskjellige stiler – som den berømte Gazellevasen – en kopi av lampen fra den store moskeen i Alhambra, samt gravsteiner, mynter og andre gjenstander av stor historisk verdi.

Denne samlingen er det ideelle supplementet til et besøk til det monumentale komplekset, ettersom den gir en bedre forståelse av dagliglivet og kulturen i Nasrid-perioden.

Det er gratis adgang til museet, men det er viktig å merke seg at det er stengt på mandager.

Da Pedro Machuca tegnet Karl Vs palass, gjorde han det ved hjelp av geometriske former med sterk renessansesymbolikk: kvadratet for å representere den jordiske verden, den indre sirkelen som et symbol på det guddommelige og skapelsen, og åttekanten – reservert for kapellet – som en forening mellom begge verdener.

Når vi kommer inn i palasset, befinner vi oss i en imponerende, sirkulær gårdsplass med portik, forhøyet i forhold til utsiden. Denne gårdsplassen er omgitt av to overliggende gallerier, begge med trettito søyler. I første etasje er søylene av dorisk-toskansk orden, og i andre etasje av jonisk orden.

Søylene var laget av puddingstein eller mandelstein, fra byen El Turro i Granada. Dette materialet ble valgt fordi det var mer økonomisk enn marmoren som opprinnelig var planlagt i designet.

Det nedre galleriet har et ringformet hvelv som muligens var ment å være dekorert med freskomalerier. Det øvre galleriet har på sin side et kassettetak i tre.

Frisen som går rundt gårdsplassen har *burocranios*, representasjoner av oksehodeskaller, et dekorativt motiv med røtter i antikkens Hellas og Roma, hvor de ble brukt i friser og graver knyttet til rituelle ofringer.

De to etasjene i gårdsplassen er forbundet med to trapper: en på nordsiden, bygget på 1600-tallet, og en annen også mot nord, tegnet på 1900-tallet av Alhambras bevaringsarkitekt, Francisco Prieto Moreno.

Selv om det aldri ble brukt som en kongelig residens, huser palasset for tiden to viktige museer: Kunstmuseet i øverste etasje, med en enestående samling av malerier og skulpturer fra Granada fra det 15. til det 20. århundre, og Alhambra-museet i første etasje, som nås gjennom den vestlige inngangshallen.

I tillegg til sin museumsfunksjon, kan den sentrale gårdsplassen skryte av eksepsjonell akustikk, noe som gjør den til et ypperlig sted for konserter og teaterforestillinger, spesielt under Granada International Music and Dance Festival.

På Calle Real, på stedet ved siden av den nåværende kirken Santa María de la Alhambra, ligger moskébadet.

Dette badet ble bygget under Sultan Muhammed IIIs regjeringstid og finansiert av jizya, en skatt som ble belastet kristne for å plante land på grensen.

Bruken av hammam Bading var essensielt i det daglige livet i en islamsk by, og Alhambra var intet unntak. På grunn av sin nærhet til moskeen tjente dette badet en viktig religiøs funksjon: det tillot vaskelse eller renselsesritualer før bønn.

Funksjonen var imidlertid ikke utelukkende religiøs. Hammamen fungerte også som et sted for personlig hygiene og var et viktig sosialt møtepunkt.

Bruken ble regulert av tidsplaner, om morgenen for menn og om ettermiddagen for kvinner.

Inspirert av romerske bad delte muslimske bad sin kammeroppsett, selv om de var mindre og drev med damp, i motsetning til romerske bad, som var nedsenkingsbad.

Badet besto av fire hovedrom: et hvilerom eller garderobe, et kaldt eller varmt rom, et varmt rom og et kjeleområde tilknyttet sistnevnte.

Varmesystemet som ble brukt var hypokaust, et underjordisk varmesystem som varmet opp bakken ved hjelp av varmluft generert av en ovn og distribuert gjennom et kammer under fortauet.

Den nåværende Parador de Turismo var opprinnelig San Francisco-klosteret, bygget i 1494 på stedet for et gammelt Nasrid-palass som ifølge tradisjonen tilhørte en muslimsk prins.

Etter erobringen av Granada avsto de katolske monarkene dette stedet for å grunnlegge byens første fransiskanske kloster, og oppfylte dermed et løfte gitt til patriarken av Assisi år før erobringen.

Med tiden ble dette stedet det første gravstedet til de katolske monarkene. Halvannen måned før sin død i Medina del Campo i 1504, etterlot dronning Isabella i testamentet sitt ønske om å bli begravet i dette klosteret, kledd i en fransiskansk drakt. I 1516 ble kong Ferdinand gravlagt ved siden av.

Begge forble gravlagt der til 1521, da barnebarnet deres, keiser Karl V, beordret at levningene deres skulle overføres til det kongelige kapellet i Granada, hvor de nå hviler sammen med Johanna I av Castilla, Filip den kjekke og prins Miguel de Paz.

I dag er det mulig å besøke dette første gravstedet ved å gå inn i Paradorens gårdsplass. Under en kuppel av muqarnas er de originale gravsteinene til begge monarkene bevart.

Siden juni 1945 har denne bygningen huset Parador de San Francisco, et førsteklasses turistinnkvarteringssted eid og drevet av den spanske staten.

Ordet «medina», som betyr «by» på arabisk, refererte til den høyeste delen av Sabika-høyden i Alhambra.

Denne medinaen var hjemsted for intens daglig aktivitet, ettersom det var området der handelen og befolkningen som gjorde livet mulig for Nasrid-hoffet i palatinbyen var konsentrert.

Tekstiler, keramikk, brød, glass og til og med mynter ble produsert der. I tillegg til arbeiderboliger fantes det også viktige offentlige bygninger som bad, moskeer, souker, sisterner, ovner, siloer og verksteder.

For at denne miniatyrbyen skulle fungere ordentlig, hadde Alhambra sitt eget system for lovgivning, administrasjon og skatteinnkreving.

I dag er det bare noen få rester igjen av den opprinnelige Nasrid-medinaen. Forvandlingen av området av kristne nybyggere etter erobringen og deretter krutteksplosjonene forårsaket av Napoleons tropper under retretten deres bidro til forverringen.

På midten av 1900-tallet ble det iverksatt et arkeologisk program for rehabilitering og tilpasning av dette området. Som et resultat ble det også anlagt en anlagt gangvei langs en gammel middelaldergate, som i dag er forbundet med Generalife.

I den kongelige medinaen, festet til den sørlige muren, ligger restene av det såkalte Abencerrajes-palasset, det castilianiserte navnet på Banu Sarray-familien, en adelig slekt av nordafrikansk opprinnelse som tilhørte Nasrid-hoffet.

Restene som kan sees i dag er et resultat av utgravninger som startet på 1930-tallet, ettersom stedet tidligere hadde blitt alvorlig skadet, hovedsakelig på grunn av eksplosjoner forårsaket av Napoleons tropper under retretten deres.

Takket være disse arkeologiske utgravningene har det vært mulig å bekrefte denne familiens betydning ved Nasrid-hoffet, ikke bare på grunn av palassets størrelse, men også på grunn av dets privilegerte beliggenhet: i den øvre delen av medinaen, rett ved Alhambras hovedbyakse.

Rettferdighetens port, kjent på arabisk som Bab al-Sharia, er en av de fire ytre portene til palatinbyen Alhambra. Som en utvendig inngang tjente den en viktig forsvarsfunksjon, noe som kan sees i den dobbeltbøyde strukturen og den bratte skråningen i terrenget.

Konstruksjonen, integrert i et tårn festet til den sørlige muren, tilskrives Sultan Yusuf I i 1348.

Døren har to spisse hesteskobuer. Mellom dem er det et friluftsområde, kjent som en buhedera, hvorfra det var mulig å forsvare inngangen ved å kaste materialer fra terrassen i tilfelle angrep.

Utover sin strategiske verdi har denne porten en sterk symbolsk betydning i islamsk kontekst. To dekorative elementer skiller seg spesielt ut: hånden og nøkkelen.

Hånden representerer de fem søylene i islam og symboliserer beskyttelse og gjestfrihet. Nøkkelen er på sin side et symbol på tro. Deres felles tilstedeværelse kan tolkes som en allegori om åndelig og jordisk kraft.

En populær legende sier at hvis hånden og nøkkelen en dag berører hverandre, vil det bety Alhambras fall ... og med det verdens undergang, da det ville antyde tapet av dens prakt.

Disse islamske symbolene står i kontrast til et annet kristent tillegg: en gotisk skulptur av Jomfru Maria og barnet, et verk av Ruberto Alemán, plassert i en nisje over den indre buen etter ordre fra de katolske monarkene etter erobringen av Granada.

Puerta de los Carros samsvarer ikke med en original åpning i Nasrid-muren. Det ble åpnet mellom 1526 og 1536 med et veldig spesifikt funksjonelt formål: å gi tilgang til vogner som transporterte materialer og søyler til byggingen av Karl Vs palass.

I dag tjener denne døren fortsatt et praktisk formål. Dette er en billettfri fotgjengeradgang til komplekset, som gir gratis adgang til Karl V-palasset og museene det huser.

Videre er det den eneste porten som er åpen for autoriserte kjøretøy, inkludert gjester på hoteller som ligger i Alhambra-komplekset, drosjer, spesialtjenester, medisinsk personell og vedlikeholdskjøretøy.

Palatinbyen Alhambra var omgitt av en omfattende mur med fire hovedporter fra utsiden. For å sikre forsvaret hadde disse portene en karakteristisk buet utforming, noe som gjorde det vanskelig for potensielle angripere å avansere og tilrettela for bakholdsangrep innenfra.

De syv etasjers port, som ligger i den sørlige muren, er en av disse inngangene. I Nasrid-tiden var det kjent som Bib al-Gudur eller «Puerta de los Pozos», på grunn av den nærliggende eksistensen av siloer eller fangehull, muligens brukt som fengsler.

Det nåværende navnet kommer fra den populære oppfatningen om at det er syv nivåer eller etasjer under den. Selv om bare to er dokumentert, har denne troen gitt næring til flere legender og fortellinger, som Washington Irvings historie «The Legend of the Moor's Legacy», som nevner en skatt gjemt i tårnets hemmelige kjellere.

Tradisjonen sier at dette var den siste porten som ble brukt av Boabdil og hans følge da de dro til Vega de Granada 2. januar 1492 for å overlevere nøklene til kongeriket til de katolske monarkene. På samme måte var det gjennom denne porten at de første kristne troppene kom inn uten motstand.

Porten vi ser i dag er en rekonstruksjon, ettersom originalen i stor grad ble ødelagt av eksplosjonen til Napoleons tropper under retretten deres i 1812.

Puerta del Vino var hovedinngangen til medinaen i Alhambra. Byggingen tilskrives sultan Muhammad III på begynnelsen av 1300-tallet, selv om dørene senere ble ombygd av Muhammad V.

Navnet «Vinporten» kommer ikke fra Nasrid-perioden, men fra den kristne æraen, som startet i 1556, da innbyggerne i Alhambra fikk kjøpe vin skattefritt på dette stedet.

Siden det er en innvendig port, er utformingen rett og direkte, i motsetning til utvendige porter som Justis- eller Våpenporten, som ble designet med en bøy for å forbedre forsvaret.

Selv om den ikke tjente primære forsvarsfunksjoner, hadde den benker inne for soldatene som hadde ansvaret for adgangskontrollen, samt et rom oppe for vaktenes bolig og hvileområder.

Den vestlige fasaden, som vender mot Alcazaba, var inngangen. Over karmen på hesteskobuen er symbolet på nøkkelen, et høytidelig symbol på velkomst og Nasrid-dynastiet.

På den østlige fasaden, som vender mot Karl Vs palass, er buens spandreller spesielt bemerkelsesverdige, dekorert med fliser laget med tørrtauteknikk, og tilbyr et vakkert eksempel på spansk-muslimsk dekorativ kunst.

I løpet av Nasrid-dynastiets tid huset stedet der kirken Santa María de la Alhambra nå ligger, Aljama-moskeen eller den store moskeen i Alhambra, bygget på begynnelsen av 1300-tallet av sultan Muhammad III.

Etter erobringen av Granada 2. januar 1492 ble moskeen velsignet for kristen gudstjeneste, og den første messen ble feiret der. Etter beslutning fra de katolske monarkene ble den innviet under beskyttelse av Saint Mary, og det første erkebiskopssetet ble opprettet der.

Ved slutten av 1500-tallet var den gamle moskeen i forfall, noe som førte til at den ble revet og byggingen av et nytt kristent tempel, som ble fullført i 1618.

Det er knapt noen rester igjen av den islamske bygningen. Det viktigste bevarte objektet er en bronselampe med en epigrafisk inskripsjon datert 1305, som for tiden oppbevares i Det nasjonale arkeologiske museet i Madrid. En kopi av denne lampen kan sees i Alhambra-museet, i Karl Vs palass.

Santa María de la Alhambra-kirken har en enkel planløsning med ett skip og tre sidekapeller på hver side. Innvendig skiller hovedbildet seg ut: Jomfruen av Angustias, et verk fra 1700-tallet av Torcuato Ruiz del Peral.

Dette bildet, også kjent som Jomfruen av Barmhjertigheten, er det eneste som bæres i prosesjon i Granada hver påskelørdag, avhengig av været. Han gjør det på en trone av stor skjønnhet som imiterer buene til den symbolske Patio de los Leones i preget sølv.

Som en kuriositet var Granada-poeten Federico García Lorca medlem av dette brorskapet.

Før den nåværende Parador de Turismo og mot øst finnes restene av et middelaldersk garveri eller bøffelgård, et anlegg dedikert til behandling av skinn: rengjøring, garving og farging. Dette var en vanlig aktivitet i hele al-Andalus.

Alhambra-garveriet er lite i størrelse sammenlignet med lignende garveristeder i Nord-Afrika. Det må imidlertid tas i betraktning at dens funksjon utelukkende var ment å dekke behovene til Nasrid-hoffet.

Den hadde åtte små dammer i forskjellige størrelser, både rektangulære og sirkulære, hvor kalken og fargestoffene som ble brukt i lærgarvingsprosessen ble lagret.

Denne aktiviteten krevde rikelig med vann, og det er grunnen til at garveriet lå ved siden av Acequia Real, og dermed utnyttet den konstante vannstrømmen. Dens eksistens er også en indikasjon på den store mengden vann som er tilgjengelig i dette området av Alhambra.

Vanntårnet er en imponerende struktur som ligger i det sørvestlige hjørnet av Alhambra-muren, nær den nåværende hovedinngangen fra billettkontoret. Selv om den tjente defensive funksjoner, var dens viktigste oppdrag å beskytte inngangen til Acequia Real, derav navnet.

Vanningsgrøften nådde palatinbyen etter å ha krysset en akvedukt og grenset til nordsiden av tårnet for å forsyne hele Alhambra med vann.

Tårnet vi ser i dag er et resultat av en grundig rekonstruksjon. Under Napoleons troppers tilbaketrekning i 1812 ble den alvorlig skadet av krutteksplosjoner, og ved midten av 1900-tallet var den nesten redusert til sin solide base.

Dette tårnet var viktig, ettersom det tillot vann – og dermed liv – å komme inn i palatinbyen. Opprinnelig manglet Sabika-høyden naturlige vannkilder, noe som utgjorde en betydelig utfordring for nasridene.

Av denne grunn beordret Sultan Muhammad I et stort hydraulisk ingeniørprosjekt: byggingen av den såkalte Sultangrøften. Denne vanningsgrøften fanger opp vann fra Darro-elven omtrent seks kilometer unna, i høyere høyde, og utnytter skråningen til å transportere vannet ved hjelp av tyngdekraften.

Infrastrukturen inkluderte en lagringsdemning, et dyredrevet vannhjul og en mursteinskledd kanal – acequia – som renner under jorden gjennom fjell og kommer inn i den øvre delen av Generalife.

For å overvinne den bratte skråningen mellom Cerro del Sol (Generalife) og Sabika-høyden (Alhambra), bygde ingeniører en akvedukt, et nøkkelprosjekt for å sikre vannforsyningen til hele det monumentale komplekset.

Alcazaba er den mest primitive delen av det monumentale komplekset, bygget på restene av en gammel Zirid-festning.

Opprinnelsen til Nasrid Alcazaba går tilbake til 1238, da den første sultanen og grunnleggeren av Nasrid-dynastiet, Muhammad Ibn al-Alhmar, bestemte seg for å flytte sultanatets sete fra Albaicín til den motsatte høyden, Sabika.

Stedet som ble valgt av Al-Ahmar var ideelt siden Alcazaba, som lå i den vestlige enden av åsen og med en trekantet utforming, veldig lik baugen på et skip, garanterte optimalt forsvar for det som skulle bli palatinbyen Alhambra, bygget under dens beskyttelse.

Alcazaba, utstyrt med flere murer og tårn, ble bygget med en klar defensiv intensjon. Det var faktisk et overvåkingssenter på grunn av beliggenheten to hundre meter over byen Granada, og garanterte dermed visuell kontroll over hele det omkringliggende territoriet og representerte igjen et symbol på makt.

Inne ligger militærkvarteret, og over tid ble Alcazaba etablert som en liten, uavhengig mikroby for høytstående soldater, ansvarlig for forsvaret og beskyttelsen av Alhambra og dets sultaner.

Når vi kommer inn i citadellet, befinner vi oss i det som ser ut til å være en labyrint, men i virkeligheten er det en prosess med arkitektonisk restaurering ved hjelp av anastylose, som har muliggjort restaureringen av det gamle militærkvarteret som hadde vært begravd frem til begynnelsen av det tjuende århundre.

Sultanens elitegarde og resten av militærkontingenten som var ansvarlig for forsvaret og sikkerheten til Alhambra, bodde i dette nabolaget. Det var derfor en liten by i selve palatinbyen Alhambra, med alt som var nødvendig for dagliglivet, som boliger, verksteder, et bakeri med ovn, lagerbygninger, en sisterne, et hammam osv. På denne måten kunne militær- og sivilbefolkningen holdes adskilt.

I dette nabolaget, takket være denne restaureringen, kan vi betrakte den typiske utformingen av et muslimsk hus: en inngang med en hjørneinngang, en liten gårdsplass som husets sentrale akse, rom rundt gårdsplassen og en latrine.

Videre ble det oppdaget en fangehull under jorden på begynnelsen av det tjuende århundre. Lett å kjenne igjen fra utsiden på den moderne spiraltrappen som fører opp til den. Denne fangehullet holdt fanger som kunne brukes til å oppnå betydelige fordeler, enten politiske eller økonomiske, eller, med andre ord, personer med høy bytteverdi.

Dette underjordiske fengselet er formet som en omvendt trakt og har en sirkulær planløsning. Noe som gjorde det umulig for disse fangene å rømme. Faktisk ble fangene brakt inn ved hjelp av et system av trinser eller tau.

Kruttårnet fungerte som en forsvarsforsterkning på sørsiden av Vela-tårnet, og derfra startet militærveien som førte til de røde tårnene.

Siden 1957 er det i dette tårnet vi kan finne noen vers inngravert i stein, hvis forfatterskap tilsvarer meksikaneren Francisco de Icaza:

«Gi almisser, kvinne, det er ingenting i livet,
som straffen for å være blind i Granada.»

Plassen som Adarves-hagen okkuperer, stammer fra det sekstende århundre, da en artilleriplattform ble bygget i ferd med å tilpasse Alcazaba for artilleri.

Det var allerede på 1600-tallet at militær bruk mistet sin betydning, og den femte markien av Mondéjar, etter å ha blitt utnevnt til vokter av Alhambra i 1624, bestemte seg for å forvandle dette området til en hage ved å fylle rommet mellom ytter- og indre vegger med jord.

Det finnes en legende som hevder at det var på dette stedet at noen porselensvaser fylt med gull ble funnet gjemt, sannsynligvis gjemt av de siste muslimene som bebodde området, og at deler av gullet som ble funnet ble brukt av markien til å finansiere etableringen av denne vakre hagen. Det antas at kanskje en av disse vasene er en av de tjue store Nasrid-gullkarene av leirgods som er bevart i verden. Vi kan se to av disse vasene i Nasjonalmuseet for spansk-muslimsk kunst, som ligger i første etasje i Karl V-palasset.

Et av de bemerkelsesverdige elementene i denne hagen er tilstedeværelsen av en gryteformet fontene i den sentrale delen. Denne fontenen har hatt forskjellige plasseringer, den mest slående og bemerkelsesverdige var i Patio de los Leones, hvor den ble plassert i 1624 over løvefontenen med den påfølgende skaden. Koppen sto på den plassen frem til 1954, da den ble fjernet og plassert her.

Under Nasrid-dynastiet var dette tårnet kjent som Torre Mayor, og fra det sekstende århundre ble det også kalt Torre del Sol, fordi solen reflekterte seg i tårnet ved middagstid og fungerte som et solur. Men det nåværende navnet kommer fra ordet velar, gitt at den, takket være høyden på tjuesju meter, gir en utsikt på tre hundre og seksti grader som tillater at enhver bevegelse kan sees.

Tårnets utseende har endret seg over tid. Opprinnelig hadde den brystvern på terrassen, som gikk tapt på grunn av flere jordskjelv. Klokken ble lagt til etter at de kristne erobret Granada.

Dette ble brukt til å advare befolkningen om enhver mulig fare, jordskjelv eller brann. Lyden av denne klokken ble også brukt til å regulere vanningsplaner i Vega de Granada.

For tiden, og ifølge tradisjonen, ringer klokken hver 2. januar for å minnes erobringen av Granada den 2. januar 1492.

Puerta de las Armas, som ligger i den nordlige veggen av Alcazaba, var en av hovedinngangene til Alhambra.

Under Nasrid-dynastiet krysset innbyggerne Darro-elven via Cadí-broen og klatret opp bakken langs en sti som nå er skjult av San Pedro-skogen, helt til de nådde porten. Innenfor porten måtte de legge ned våpnene sine før de gikk inn i innhegningen, derav navnet «Våpenporten».

Fra terrassen til dette tårnet kan vi nå nyte en av de beste panoramautsiktene over byen Granada.

Rett foran finner vi Albaicín-nabolaget, gjenkjennelig med sine hvite hus og labyrintiske gater. Dette nabolaget ble erklært et verdensarvsted av UNESCO i 1994.

Det er i dette nabolaget at et av Granadas mest berømte utsiktspunkter ligger: Mirador de San Nicolás.

Til høyre for Albaicín ligger Sacromonte-nabolaget.

Sacromonte er det typiske gamle sigøynernabolaget i Granada og flamencoens fødested. Dette nabolaget er også preget av tilstedeværelsen av troglodyttboliger: huler.

Ved foten av Albaicín og Alhambra ligger Carrera del Darro, ved bredden av elven med samme navn.

Hylleststårnet er et av de eldste tårnene i Alcazaba, med en høyde på tjueseks meter. Den har seks etasjer, en terrasse og en underjordisk fangehull.

På grunn av tårnets høyde ble det etablert kommunikasjon med rikets vakttårn fra terrassen. Denne kommunikasjonen ble etablert gjennom et system av speil om dagen eller røyk med bål om natten.

Det antas at det, på grunn av tårnets utstående plassering på åsen, sannsynligvis var stedet som ble valgt for visning av bannerne og de røde flaggene til Nasrid-dynastiet.

Sokkelen til dette tårnet ble forsterket av de kristne med det såkalte Kubetårnet.

Etter erobringen av Granada planla de katolske monarkene en rekke reformer for å tilpasse Alcazaba til artilleri. Dermed rager Kubetårnet over Tahona-tårnet, som takket være sin sylindriske form gir større beskyttelse mot mulige støt, sammenlignet med de firkantede Nasrid-tårnene.

Generalife, som lå på Cerro del Sol, var sultanens almunia, eller med andre ord, et palassaktig landsted med frukthager, hvor det i tillegg til jordbruk ble oppdrettet dyr for Nasrid-hoffet og jakt ble praktisert. Det anslås at byggingen begynte på slutten av det trettende århundre av Sultan Muhammad II, sønn av grunnleggeren av Nasrid-dynastiet.

Navnet Generalife kommer fra det arabiske ordet «yannat-al-arif», som betyr arkitektens hage eller frukthage. Det var et mye større område i Nasrid-perioden, med minst fire frukthager, og strakte seg til et sted kjent i dag som «rapphønesletten».

Dette landstedet, som vesiren Ibn al-Yayyab kalte Lykkens Kongehus, var et palass: sultanens sommerpalass. Til tross for nærheten til Alhambra, var det privat nok til at han kunne flykte og slappe av fra spenningene i hoffet og regjeringslivet, samt nyte behageligere temperaturer. På grunn av beliggenheten i en høyere høyde enn den palatinske byen Alhambra, falt temperaturen innendørs.

Da Granada ble erobret, ble Generalife eiendommen til de katolske monarkene, som plasserte det under beskyttelse av en alcaide eller kommandør. Filip II endte opp med å avstå det evige ordførerskapet og besittelsen av stedet til Granada Venegas-familien (en familie av konverterte moriscos). Staten fikk først tilbake dette stedet etter en rettssak som varte i nesten 100 år og endte med et forlik utenfor retten i 1921.

Avtale der Generalife skulle bli et nasjonalt kulturarvsted og forvaltes sammen med Alhambra gjennom styret, og dermed danne styret for Alhambra og Generalife.

Det friluftsamfiteateret vi møtte på vei til Generalife-palasset ble bygget i 1952 med den hensikt å være vertskap for Granadas internasjonale musikk- og dansefestival, slik det gjør hver sommer.

Siden 2002 har det også blitt holdt en flamencofestival, dedikert til Granadas mest berømte poet: Federico García Lorca.

Under Nasrid-dynastiet startet veien som forbandt palatinbyen og Generalife fra Puerta del Arabal, innrammet av den såkalte Torre de los Picos, så kalt fordi brystvernene ender i mursteinspyramider.

Det var en svingete, skrånende vei, beskyttet på begge sider av høye murer for større sikkerhet, og førte til inngangen til Patio del Descabalgamiento.

Disse ruinene eller fundamentene er de arkeologiske restene av det som en gang var det såkalte Vennehuset. Navnet og bruken har blitt kjent takket være Ibn Luyúns «Avhandling om jordbruk» fra 1300-tallet.

Det var derfor en bolig beregnet på folk, venner eller slektninger som sultanen satte stor pris på og anså som viktig å ha nær seg, men uten å krenke privatlivet deres, så det var en isolert bolig.

Denne Oleander Walk ble bygget på midten av 1800-tallet for dronning Elizabeth IIs besøk og for å skape en mer monumental tilgang til den øvre delen av palasset.

Oleander er et annet navn gitt til den rosa laurbæren, som dukker opp i form av et ornamentalt hvelv på denne turen. I begynnelsen av turen, forbi de øvre hagene, ligger et av de eldste eksemplene på den mauriske myrten, som nesten var tapt og hvis genetiske fingeravtrykk fortsatt undersøkes i dag.

Det er en av de mest karakteristiske plantene i Alhambra, og kjennetegnes av sine krøllete blader, som er større enn den vanlige myrten.

Paseo de las Adelfas er forbundet med Paseo de los Cipreses, som fungerer som en forbindelse som fører besøkende til Alhambra.

Et av de best bevarte og unike elementene i Generalife er den såkalte Vanntrappen. Det antas at denne trappen – delt inn i fire seksjoner med tre mellomliggende plattformer – under Nasrid-dynastiet hadde vannkanaler som rant gjennom de to glaserte keramiske rekkverkene, matet av Royal Canal.

Denne vannledningen nådde et lite oratorium, hvorav det ikke finnes noen arkeologiske opplysninger. I stedet har det siden 1836 vært en romantisk utsiktsplattform reist av godsforvalteren på den tiden.

Klatringen opp denne trappen, innrammet av et laurbærhvelv og summingen av vann, skapte sannsynligvis et ideelt miljø for å stimulere sansene, komme inn i et klima som bidrar til meditasjon og utføre vaskelser før bønn.

På eiendommen rundt palasset anslås det at det må ha vært minst fire store hager organisert på forskjellige nivåer eller paratas , omsluttet av adobevegger. Navnene på disse frukthagene som har blitt overlevert til oss er: Grande, Colorada, Mercería og Fuente Peña.

Disse frukthagene har fortsatt, i større eller mindre grad, siden 1300-tallet, å bli dyrket med de samme tradisjonelle middelalderteknikkene. Takket være denne landbruksproduksjonen opprettholdt Nasrid-hoffet en viss uavhengighet fra andre eksterne landbruksleverandører, slik at det kunne dekke sine egne matbehov.

De ble brukt til å dyrke ikke bare grønnsaker, men også frukttrær og beite for dyr. For eksempel dyrkes det i dag artisjokker, auberginer, bønner, fiken, granatepler og mandeltrær.

I dag bruker de bevarte frukthagene fortsatt de samme landbruksproduksjonsteknikkene som ble brukt i middelalderen, noe som gir dette stedet stor antropologisk verdi.

Disse hagene nås fra Patio de la Sultana via en bratt trapp fra 1800-tallet, kalt Løvetrappen, på grunn av de to glaserte leirfigurene over porten.

Disse hagene kan betraktes som et eksempel på den romantiske hagen. De er plassert på søyler og danner den høyeste delen av Generalife, med spektakulær utsikt over hele det monumentale komplekset.

Tilstedeværelsen av vakre magnoliaer skiller seg ut.

Rosehagene stammer fra 1930- og 1950-tallet, da staten kjøpte Generalife i 1921.

Behovet oppsto da for å øke verdien av et forlatt område og strategisk koble det til Alhambra gjennom en gradvis og smidig overgang.

Patio de la Acequia, også kalt Patio de la Ría på 1800-tallet, har i dag en rektangulær struktur med to motstående paviljonger og en karnapp.

Navnet på gårdsplassen kommer fra den kongelige kanalen som renner gjennom dette palasset, rundt hvilken fire hager er arrangert i ortogonale parterrer på et lavere nivå. På begge sider av vanningsgrøften er det fontener som danner et av de mest populære bildene av palasset. Disse fontenene er imidlertid ikke originale, ettersom de forstyrrer roen og freden som sultanen søkte i sine hvile- og meditasjonsøyeblikk.

Dette palasset har gjennomgått en rekke forvandlinger, ettersom denne gårdsplassen opprinnelig var stengt for utsikten vi finner i dag gjennom galleriet med 18 buer i belvedere-stil. Den eneste delen som ville tillate deg å betrakte landskapet, ville være det sentrale utsiktspunktet. Fra dette opprinnelige synspunktet, sittende på gulvet og lent i vinduskarmen, kunne man beundre panoramautsikten over palatinbyen Alhambra.

Som et vitnesbyrd om fortiden finner vi Nasrid-dekorasjonen i utsiktspunktet, hvor overlappingen av gipsarbeidet til Sultan Ismail I over Muhammed IIIs skiller seg ut. Dette gjør det klart at hver sultan hadde ulik smak og behov og tilpasset palassene deretter, og satte sitt eget preg eller avtrykk.

Når vi passerer utsiktspunktet, og hvis vi ser på innsiden av buene, vil vi også finne emblemer for de katolske monarkene som åket og pilene, samt mottoet «Tanto Monta».

Østsiden av gårdsplassen er nyere på grunn av en brann som oppsto i 1958.

Før vi går inn på Patio de la Acequia finner vi Patio de la Guardia. En enkel gårdsplass med portikgallerier, en fontene i midten, som også er dekorert med bitre appelsintrær. Denne gårdsplassen må ha tjent som et kontrollområde og forrom før man fikk tilgang til sultanens sommerkvarter.

Det som skiller seg ut med dette stedet er at etter å ha klatret noen bratte trapper, finner vi en døråpning innrammet av en karm dekorert med fliser i nyanser av blått, grønt og svart på en hvit bakgrunn. Vi kan også se, om enn slitt av tidens gang, Nasrid-nøkkelen.

Når vi klatrer opp trappene og går gjennom denne døråpningen, kommer vi over en sving, vaktbenkene og en bratt, smal trapp som fører oss til palasset.

Patio de la Sultana er et av de mest forvandlede områdene. Det antas at stedet som nå ligger opptatt av denne gårdsplassen – også kalt Cypress Patio – var området som var utpekt til det tidligere hammamet, Generalife-badene.

På 1500-tallet mistet den denne funksjonen og ble en hage. Over tid ble det bygget et nordlig galleri, sammen med et U-formet basseng, en fontene i midten og trettiåtte støyende stråler.

De eneste elementene som er bevart fra Nasrid-perioden er Acequia Real-fossen, beskyttet bak et gjerde, og en liten kanaldel som leder vannet mot Patio de la Acequia.

Navnet «Cypress Patio» skyldes det døde, hundre år gamle sypresset, hvorav bare stammen er igjen i dag. Ved siden av dette er en keramisk plakett fra Granada som forteller oss om legenden om Ginés Pérez de Hita fra 1500-tallet, ifølge hvilken denne sypressen var vitne til de amorøse møtene mellom den siste sultanens favoritt, Boabdil, og en edel Abencerraje-ridder.

Patio del Descabalgamiento, også kjent som Patio Polo, er den første gårdsplassen vi møter når vi kommer inn i Generalife-palasset.

Transportmiddelet som sultanen brukte for å komme til Generalife var hesten, og som sådan trengte han et sted å stige av hesten og huse disse dyrene. Denne gårdsplassen antas å ha vært ment for dette formålet, ettersom det var stedet for stallen.

Den hadde støttebenker for å komme av og på hesten, og to staller i sidebuaene, som fungerte som staller i den nedre delen og høylofter i den øvre delen. Drikketrauet med ferskvann til hestene kunne heller ikke mangle.

Verdt å merke seg her: over dørkarmen som fører til den neste gårdsplassen, finner vi Alhambra-nøkkelen, et symbol på Nasrid-dynastiet, som representerer hilsen og eierskap.

Nordportikoen er den best bevarte og var ment å huse sultanens kvartaler.

Vi finner en portik med fem buer støttet av søyler og alhamíer i endene. Etter denne portikoen, og for å få tilgang til Royal Hall, går man gjennom en trippelbue hvor det finnes dikt som omtaler slaget ved La Vega eller Sierra Elvira i 1319, noe som gir oss informasjon om dateringen av stedet.

På sidene av denne trippelbuen er det også *taqas*, små nisjer gravd ut i veggen der vann ble plassert.

Kongesalen, som lå i et firkantet tårn dekorert med gipsarbeid, var stedet der sultanen – til tross for at dette var et fritidspalass – mottok presserende audienser. Disse audiensene, ifølge versene som er nedtegnet der, måtte være korte og direkte for ikke å forstyrre emirens hvile unødig.

Nasridpalassene utgjør det mest symbolske og slående området i det monumentale komplekset. De ble bygget på 1300-tallet, en tid som kan regnes som en av stor prakt for Nasrid-dynastiet.

Disse palassene var området som var reservert for sultanen og hans nære slektninger, hvor familielivet fant sted, men også det offisielle og administrative livet i kongeriket.

Palasene er: Mexuar, Comares-palasset og Løvepalasset.

Hvert av disse palassene ble bygget uavhengig av hverandre, til forskjellige tider og med sine egne distinkte funksjoner. Det var etter erobringen av Granada at palassene ble forent, og fra det øyeblikket ble de kjent som Kongehuset, og senere som Det gamle kongehuset, da Karl V bestemte seg for å bygge sitt eget palass.

Mexuar er den eldste delen av Nasrid-palassene, men det er også det rommet som har gjennomgått de største forvandlingene over tid. Navnet kommer fra det arabiske *Maswar*, som refererer til stedet der *Sura* eller sultanens ministerråd møttes, og dermed avslører det en av dets funksjoner. Det var også forkammeret der sultanen administrerte rettferdighet.

Byggingen av Mexuar tilskrives Sultan Isma'il I (1314–1325), og ble modifisert av hans barnebarn Muhammad V. Det var imidlertid de kristne som forvandlet dette rommet mest ved å gjøre det om til et kapell.

I Nasrid-perioden var dette rommet mye mindre og var organisert rundt de fire sentrale søylene, hvor den karakteristiske Nasrid-kubiske hovedstaden, malt i koboltblått, fortsatt kan sees. Disse søylene ble støttet av en lykt som ga zenitallys, som ble fjernet på 1500-tallet for å lage øvre rom og sidevinduer.

For å gjøre rommet om til et kapell ble gulvet senket og et lite rektangulært rom ble lagt til bakerst, nå atskilt av en trebalustrade som indikerer hvor det øvre koret var plassert.

Den keramiske flisene på fotlisten med stjernedekorasjon ble hentet fra et annet sted. Blant stjernene kan du vekselvis se: våpenskjoldet til Nasridriket, kardinal Mendozas våpenskjold, østerrikernes dobbelthodede ørn, mottoet «Det er ingen seierherre utenom Gud» og Herkules-søylene fra det keiserlige skjoldet.

Over sokkelen gjentar en epigrafisk frise av gips: «Riket er Guds. Styrken er Guds. Æren er Guds.» Disse inskripsjonene erstatter de kristne ejakulasjonene: "Christus regnat. Christus vincit. Christus imperat."

Den nåværende inngangen til Mexuar ble åpnet i moderne tid, og endret plasseringen til en av Herkules-søylene med mottoet «Plus Ultra», som ble flyttet til østveggen. Gipskronen over døren forblir på sin opprinnelige plassering.

Bakerst i rommet fører en dør til oratoriet, som opprinnelig var tilgjengelig via Machuca-galleriet.

Dette rommet er et av de mest skadede i Alhambra på grunn av eksplosjonen av et kruttmagasin i 1590. Det ble restaurert i 1917.

Under restaureringen ble gulvnivået senket for å forhindre ulykker og legge til rette for besøk. Som et vitne til det opprinnelige nivået står en sammenhengende benk igjen under vinduene.

Denne imponerende fasaden, som ble omfattende restaurert mellom 1800- og 1900-tallet, ble bygget av Muhammed V for å minnes erobringen av Algeciras i 1369, som ga ham herredømme over Gibraltarstredet.

I denne gårdsplassen mottok sultanen undersåtter som fikk et spesielt publikum. Den ble plassert i den sentrale delen av fasaden, sittende på en jamuga mellom de to dørene og under det store takskjegget, et mesterverk av Nasrid-snekkerarbeid som kronet den.

Fasaden har en stor allegorisk belastning. I den kunne forsøkspersonene lese:

«Min stilling er som en krone og min port som en gaffel: Vesten tror at Østen er i meg.»
Al-Gani bi-llah har betrodd meg å åpne døren til seieren som blir annonsert.
Vel, jeg venter på at han skal dukke opp når horisonten åpenbarer seg om morgenen.
Måtte Gud gjøre sitt verk like vakkert som hans karakter og skikkelse er!

Døren til høyre fungerte som tilgang til de private kvarterene og serviceområdet, mens døren til venstre, gjennom en buet korridor med benker for vakten, gir tilgang til Comares-palasset, nærmere bestemt til Patio de los Arrayanes.

Undersåtter som fikk audiens ventet foran fasaden, atskilt fra sultanen av den kongelige garde, i rommet som nå er kjent som Det gylne rom.

Navnet *Det gylne kvarter* kommer fra den katolske monarkenes periode, da Nasridenes kassettetak ble malt på nytt med gullmotiver og monarkenes emblemer ble innlemmet.

Midt på gårdsplassen står en lav marmorfontene med galloner, en kopi av Lindaraja-fontenen som er bevart i Alhambra-museet. På den ene siden av røysen fører en rist til en mørk underjordisk korridor som brukes av vakten.

Et av kjennetegnene ved det hispano-muslimske huset er tilgang til boligen gjennom en buet korridor som fører til en åpen gårdsplass, livets sentrum og organisering av hjemmet, utstyrt med en vannfunksjon og vegetasjon. Det samme konseptet finnes i Patio de los Arrayanes, men i større skala, og måler 36 meter langt og 23 meter bredt.

Patio de los Arrayanes er sentrum av Comares-palasset, der den politiske og diplomatiske aktiviteten til Nasrid-kongedømmet fant sted. Det er en rektangulær terrasse med imponerende dimensjoner hvis sentrale akse er et stort basseng. I den fungerer det stille vannet som et speil som gir dybde og vertikalitet til rommet, og dermed skaper et palass på vannet.

I begge ender av bassenget introduserer dyser forsiktig vann for ikke å forstyrre speileffekten eller stillheten i stedet.

Langs bassenget ligger to plantebed med myrter, som har gitt den nåværende plasseringen navnet: Patio de los Arrayanes. Tidligere var den også kjent som Patio de la Alberca.

Tilstedeværelsen av vann og vegetasjon er ikke bare et svar på ornamentale eller estetiske kriterier, men også på intensjonen om å skape hyggelige rom, spesielt om sommeren. Vann frisker opp miljøet, mens vegetasjon holder på fuktigheten og gir aroma.

På de lengre sidene av gårdsplassen er det fire uavhengige boliger. På nordsiden står Comares-tårnet, som huser tronrommet eller ambassadørrommet.

På sørsiden fungerer fasaden som en trompe l'oeil , ettersom bygningen som eksisterte bak den ble revet for å forbinde Karl Vs palass med det gamle kongehuset.

Før vi går inn i Nasrid-palassene, hvis vi ser til venstre, finner vi to gårdsrom.

Den første er Patio de la Mezquita, oppkalt etter den lille moskeen som ligger i et av hjørnene. Siden 1900-tallet har den imidlertid også vært kjent som Prinsenes Madrasa, siden strukturen har likheter med Madrasaen i Granada.

Lenger borte ligger Patio de Machuca, oppkalt etter arkitekten Pedro Machuca, som hadde ansvaret for å føre tilsyn med byggingen av Karl Vs palass på 1500-tallet og som bodde der.

Denne gårdsplassen er lett gjenkjennelig av det flikete bassenget i midten, samt av de buede sypressene, som gjenoppretter den arkitektoniske følelsen av rommet på en ikke-invasiv måte.

Båtrommet er forrommet til tronrommet eller ambassadørrommet.

På karmene til buen som fører til dette rommet finner vi nisjer, utskåret i marmor og dekorert med fargede fliser. Dette er et av de mest karakteristiske ornamentale og funksjonelle elementene ved Nasrid-palassene: *taqaene*.

*Taqas* er små nisjer gravd ut i veggene, alltid arrangert parvis og vendt mot hverandre. De ble brukt til å holde kanner med ferskvann til å drikke eller duftende vann til å vaske hender i.

Hallens nåværende tak er en reproduksjon av originalen, som gikk tapt i en brann i 1890.

Navnet på dette rommet kommer fra en fonetisk endring av det arabiske ordet *baraka*, som betyr «velsignelse», og som gjentas utallige ganger på veggene i dette rommet. Det kommer ikke, slik det er populært antatt, fra den inverterte båttakformen.

Det var på dette stedet de nye sultanene ba om sin guds velsignelse før de ble kronet som sådan i tronsalen.

Før vi går inn i tronsalen, finner vi to sideinnganger: til høyre, et lite oratorium med mihrab; og til venstre, tilgangsdøren til det indre av Comares-tårnet.

Ambassadørhallen, også kalt tronsalen eller Comares-hallen, er stedet for sultanens trone og dermed maktsenteret til Nasrid-dynastiet. Kanskje av denne grunn ligger det i Torre de Comares, det største tårnet i det monumentale komplekset, på 45 meter. Etymologien kommer fra det arabiske *arsh*, som betyr telt, paviljong eller trone.

Rommet er formet som en perfekt kube, og veggene er dekket med rik dekorasjon helt opp til taket. På sidene er det ni identiske alkover gruppert i grupper på tre med vinduer. Den på motsatt side av inngangen har mer forseggjort dekorasjon, da det var stedet som ble okkupert av sultanen, bakgrunnsbelyst, noe som favoriserer effekten av blending og overraskelse.

Tidligere var vinduer dekket med glassmalerier med geometriske former kalt *cumariaer*. Disse gikk tapt på grunn av sjokkbølgen fra et kruttmagasin som eksploderte i 1590 i Carrera del Darro.

Stuens dekorative rikdom er ekstrem. Det starter nederst med geometrisk formede fliser, som skaper en visuell effekt som ligner på et kaleidoskop. Det fortsetter på veggene med stukkatur som ser ut som hengende billedvev, dekorert med plantemotiver, blomster, skjell, stjerner og rikelig epigrafi.

Den nåværende skriften er av to typer: kursiv, den vanligste og lett gjenkjennelige; og kufisk, et kultivert skriftspråk med rettlinjede og kantete former.

Blant alle inskripsjonene er den mest bemerkelsesverdige den som vises under taket, på den øvre stripen av veggen: sura 67 i Koranen, kalt *Riket* eller *Herredømmet*, som går langs de fire veggene. Denne suraen ble resitert av de nye sultanene for å forkynne at deres makt kom direkte fra Gud.

Bildet av guddommelig kraft er også representert i taket, som er sammensatt av 8017 forskjellige deler som gjennom stjernehjul illustrerer islamsk eskatologi: de syv himlene og en åttende, paradiset, Allahs trone, representert av den sentrale kuppelen til muqarnas.

For å få tilgang til det kristne kongehuset, må du bruke en av dørene som er åpne i venstre alkove i De to søstrenes hall.

Karl V, barnebarn av de katolske monarkene, besøkte Alhambra i juni 1526 etter å ha giftet seg med Isabella av Portugal i Sevilla. Ved ankomst til Granada slo paret seg ned i selve Alhambra og beordret bygging av nye rom, i dag kjent som Keiserens kamre.

Disse rommene bryter fullstendig med Nasrid-arkitekturen og -estetikken. Men siden det ble bygget på hageområder mellom Comares-palasset og Løvepalasset, er det mulig å se den øvre delen av Royal Hammam eller Comares Hammam gjennom noen små vinduer som ligger til venstre for korridoren. Noen meter lenger fremme gir andre åpninger utsikt over Sengesalen og Musikergalleriet.

De kongelige badene var ikke bare et sted for hygiene, men også et ideelt sted for å dyrke politiske og diplomatiske forbindelser på en avslappet og vennlig måte, akkompagnert av musikk for å live opp anledningen. Dette rommet er kun åpent for publikum ved spesielle anledninger.

Gjennom denne korridoren kommer du inn i Keiserens kontor, som skiller seg ut med sin renessansepeis med det keiserlige våpenskjoldet og et kassettetak i tre designet av Pedro Machuca, arkitekten bak Karl Vs palass. I kassettetaket kan du lese inskripsjonen «PLUS ULTRA», et motto adoptert av keiseren, sammen med initialene K og Y, som tilsvarer Karl V og Isabella av Portugal.

Når du forlater hallen, til høyre, ligger de keiserlige rommene, som for tiden er stengt for publikum og kun er tilgjengelige ved spesielle anledninger. Disse rommene er også kjent som Washington Irvings rom, ettersom det var der den amerikanske romantiske forfatteren bodde under oppholdet sitt i Granada. Muligens var det på dette stedet han skrev sin berømte bok *Fortellingene fra Alhambra*. En minneplakett kan sees over døren.

Ved siden av Patio de la Reja ligger Patio de Lindaraja, utsmykket med utskårne buksbomhekker, sypresser og pomeranttrær. Denne gårdsplassen har fått navnet sitt fra Nasrid-utsiktspunktet på sørsiden, som har samme navn.

I løpet av Nasrid-perioden hadde hagen et helt annet utseende enn den har i dag, ettersom den var et åpent rom mot landskapet.

Med Karl Vs ankomst ble hagen inngjerdet, og fikk en utforming som lignet på et kloster takket være et portikgalleri. Søyler fra andre deler av Alhambra ble brukt til byggingen.

Midt på gårdsplassen står en barokkfontene, over hvilken et Nasrid-marmorbasseng ble plassert på begynnelsen av 1600-tallet. Fontenen vi ser i dag er en kopi; Originalen er bevart på Alhambra-museet.

Patio de los Leones er kjernen i dette palasset. Det er en rektangulær gårdsplass omgitt av et portikgalleri med hundre og tjuefire søyler, alle forskjellige fra hverandre, som forbinder de forskjellige rommene i palasset. Det har en viss likhet med et kristent kloster.

Dette rommet regnes som en av juvelene innen islamsk kunst, til tross for at det bryter med de vanlige mønstrene innen spansk-muslimsk arkitektur.

Symbolikken til palasset dreier seg om konseptet om et hageparadis. De fire vannkanalene som går fra midten av gårdsplassen kan representere de fire elvene i det islamske paradiset, noe som gir gårdsplassen en korsformet layout. Søylene fremkaller en palmeskog, som paradisets oaser.

I sentrum er den berømte Løvefontenen. De tolv løvene, selv om de er i en lignende posisjon – årvåkne og med ryggen mot fontenen – har forskjellige trekk. De er skåret ut av hvit Macael-marmor, nøye utvalgt for å dra nytte av steinens naturlige årer og fremheve dens særegne trekk.

Det finnes ulike teorier om dens symbolikk. Noen mener de representerer styrken til Nasrid-dynastiet eller Sultan Muhammed V, de tolv tegnene i dyrekretsen, døgnets tolv timer eller til og med en hydraulisk klokke. Andre hevder at det er en nytolkning av Judea-bronsehavet, støttet av tolv okser, her erstattet av tolv løver.

Den sentrale skålen ble sannsynligvis hugget in situ og inneholder poetiske inskripsjoner som priser Muhammed V og det hydrauliske systemet som mater fontenen og regulerer vannstrømmen for å forhindre overløp.

«Utseendemessig ser det ut til at vann og marmor smelter sammen uten at vi vet hvilken av de to som glir.»
Ser du ikke hvordan vannet renner ned i bollen, men tutene skjuler det umiddelbart?

Han er en elsker hvis øyelokk flyter over av tårer,
tårer som hun skjuler av frykt for en informant.

Er det ikke i virkeligheten som en hvit sky som heller sine vanningsgrøfter over løvene og virker som kalifens hånd som om morgenen overøser krigens løver med sine tjenester?

Fontenen har gjennomgått diverse forvandlinger over tid. På 1600-tallet ble et andre basseng lagt til, som ble fjernet på 1900-tallet og flyttet til Adarves-hagen i Alcazaba.

Den kristne tilpasningen av palasset innebar etableringen av direkte tilgang til Comares-tårnet via et åpent galleri i to etasjer. Dette galleriet tilbyr fantastisk utsikt over to av Granadas mest ikoniske nabolag: Albaicín og Sacromonte.

Fra galleriet, mot høyre, kan du også se dronningens garderobe, som, i likhet med andre områder nevnt ovenfor, kun kan besøkes ved spesielle anledninger eller som et av månedens områder.

Dronningens garderobe ligger i Yusuf Is tårn, et tårn som er plassert fremover i forhold til veggen. Det kristne navnet kommer fra bruken som ble gitt av Isabel av Portugal, kona til Karl V, under oppholdet hennes i Alhambra.

Innvendig ble rommet tilpasset kristen estetikk og huser verdifulle renessansemalerier av Julius Achilles og Alexander Mayner, disipler av Raphael Sanzio, også kjent som Raphael av Urbino.

Når vi går ned fra galleriet, finner vi Patio de la Reja. Navnet kommer fra den sammenhengende balkongen med smijernsrekkverk, installert på midten av 1600-tallet. Disse stengene fungerte som en åpen korridor for å forbinde og beskytte tilstøtende rom.

De to søstrenes hall har fått sitt nåværende navn fra tilstedeværelsen av to doble plater av Macael-marmor som ligger i midten av rommet.

Dette rommet har en viss likhet med Abencerrajes hall: det ligger høyere enn gårdsplassen og har to dører bak inngangen. Den til venstre ga tilgang til toalettet, og den til høyre kommuniserte med husets øvre rom.

I motsetning til tomannsrommet, åpner dette mot nord mot Sala de los Ajimeces og et lite utsiktspunkt: Mirador de Lindaraja.

Under Nasrid-dynastiet, på Muhammed Vs tid, var dette rommet kjent som *qubba al-kubra*, det vil si hoved-qubbaen, den viktigste i Løvepalasset. Begrepet *qubba* refererer til en firkantet planløsning dekket med en kuppel.

Kuppelen er basert på en åttetakket stjerne, som utfolder seg til et tredimensjonalt oppsett bestående av 5416 muqarnaer, hvorav noen fortsatt har spor av polykromi. Disse muqarnaene er fordelt i seksten kupler plassert over seksten vinduer med gitter som gir skiftende lys til rommet avhengig av tidspunktet på døgnet.

Før vi går inn i den vestlige hallen, også kjent som Abencerrajes hall, finner vi noen tredører med bemerkelsesverdige utskjæringer som har blitt bevart siden middelalderen.

Navnet på dette rommet er knyttet til en legende som sier at sultanen, fylt av sinne, tilkalte Abencerraje-ridderne på grunn av et rykte om et kjærlighetsforhold mellom en Abencerraje-ridder og sultanens favoritt, eller på grunn av påståtte konspirasjoner fra denne familien for å styrte monarken. Trettiseks av dem mistet livet som følge av dette.

Denne historien ble nedtegnet på 1500-tallet av forfatteren Ginés Pérez de Hita i romanen hans om *borgerkrigene i Granada*, hvor han forteller at ridderne ble myrdet i nettopp dette rommet.

Av denne grunn hevder noen å se et symbolsk spor av blodelvene til disse ridderne i rustflekkene på den sentrale fontenen.

Denne legenden inspirerte også den spanske maleren Mariano Fortuny, som fanget den i sitt verk med tittelen *Abencerrajes-massakren*.

Da vi kom inn døren, fant vi to innganger: den til høyre førte til toalettet, og den til venstre til en trapp som førte til rommene øverst.

Abencerrajes hall er en privat og uavhengig bolig i første etasje, strukturert rundt en stor *qubba* (kuppel på arabisk).

Gipskupelen er rikt dekorert med muqarnaer som stammer fra en åttekantet stjerne i en kompleks tredimensjonal komposisjon. Muqarnaer er arkitektoniske elementer basert på hengende prismer med konkave og konvekse former, som minner om stalaktitter.

Når du kommer inn i rommet, merker du et temperaturfall. Dette er fordi de eneste vinduene er plassert øverst, slik at varm luft kan slippe ut. I mellomtiden kjøler vannet fra den sentrale fontenen ned luften, slik at rommet, med dørene lukket, fungerer som en slags hule med en ideell temperatur for de varmeste sommerdagene.

Bak De to søstrenes hall, mot nord, finner vi et tverrskip dekket av et muqarnashvelv. Dette rommet kalles Ajimeces-hallen (vinduer med sprosser) på grunn av den typen vinduer som må ha lukket åpningene på begge sider av den sentrale buen som fører til Lindaraja-utsiktspunktet.

De hvite veggene i dette rommet antas opprinnelig å ha vært dekket med silkestoffer.

Det såkalte Lindaraja-utsiktspunktet har fått navnet sitt fra det arabiske begrepet *Ayn Dar Aisa*, som betyr «Aisas hus' øyne».

Til tross for den lille størrelsen er utsiktsplattformens interiør bemerkelsesverdig dekorert. På den ene siden har den flislegging med rekkefølger av små, sammenlåsende stjerner, noe som krevde nitid arbeid fra håndverkernes side. På den annen side, hvis du ser opp, kan du se et tak med farget glass innebygd i en trekonstruksjon, som ligner et takvindu.

Denne lykten er et representativt eksempel på hvordan mange av innhegningene eller sprossevinduene i Alhambra i Palatine må ha vært. Når sollyset treffer glasset, projiserer det fargerike refleksjoner som lyser opp innredningen, og gir rommet en unik og stadig skiftende atmosfære gjennom dagen.

I Nasrid-perioden, da gårdsplassen fortsatt var åpen, kunne man sitte på gulvet på utsiktsplattformen, hvile armen i vinduskarmen og nyte den spektakulære utsikten over Albayzín-nabolaget. Disse utsiktene gikk tapt på begynnelsen av 1500-tallet, da bygningene som var ment å være residensen til keiser Karl V ble bygget.

Kongesalen opptar hele østsiden av Patio de los Leones, og selv om den tilsynelatende er integrert i palasset, antas den å ha hatt sin egen funksjon, sannsynligvis av rekreasjons- eller høflig art.

Dette rommet skiller seg ut for å bevare et av de få eksemplene på Nasrid-figurmaleri.

I de tre soverommene, hvert på omtrent femten kvadratmeter, er det tre falske hvelv dekorert med malerier på lammeskinn. Disse skinnene ble festet til trestøtten ved hjelp av små bambusspiker, en teknikk som forhindret at materialet rustet.

Navnet på rommet kommer sannsynligvis fra tolkningen av maleriet i den sentrale alkoven, som avbilder ti figurer som kan tilsvare de ti første sultanene i Alhambra.

I sidealkovene kan du se ridderlige scener med slåssing, jakt, lek og kjærlighet. I dem er tilstedeværelsen av kristne og muslimske skikkelser som deler samme rom tydelig kjennetegnet av klærne deres.

Opprinnelsen til disse maleriene har vært mye omdiskutert. På grunn av deres lineære gotiske stil antas det at de sannsynligvis ble laget av kristne kunstnere som er kjent med den muslimske verden. Det er mulig at disse verkene er et resultat av det gode forholdet mellom Muhammed V, grunnleggeren av dette palasset, og den kristne kongen Pedro I av Castilla.

Hemmelighetenes rom er et firkantet rom, dekket med et sfærisk hvelv.

Noe veldig særegent og kuriøst skjer i dette rommet, noe som gjør det til en av favorittattraksjonene for besøkende til Alhambra, spesielt for de små.

Fenomenet er at hvis én person står i det ene hjørnet av rommet og en annen i det motsatte hjørnet – begge vendt mot veggen og så nær den som mulig – kan den ene snakke veldig lavt, og den andre vil høre budskapet perfekt, som om de var rett ved siden av dem.

Det er takket være dette akustiske «spillet» at rommet har fått navnet sitt: **Hemmelighetenes rom**.

Palasset kjent som Løvepalasset ble tatt i bruk under Sultan Muhammed Vs andre regjeringstid, som begynte i 1362 og varte til 1391. I denne perioden startet byggingen av Løvepalasset, ved siden av Comares-palasset, som hadde blitt bygget av hans far, Sultan Yusuf I.

Dette nye palasset ble også kalt *Riyad-palasset*, ettersom det antas å ha blitt bygget på de gamle Comares-hagene. Begrepet *Riyad* betyr «hage».

Det antas at den opprinnelige tilgangen til palasset var gjennom det sørøstlige hjørnet, fra Calle Real og gjennom en buet tilgang. På grunn av kristne modifikasjoner etter erobringen, er Muqarnas-hallen for tiden tilgjengelig direkte fra Comares-palasset.

Muqarnas-hallen har fått navnet sitt fra det imponerende muqarnashvelvet som opprinnelig dekket den, som nesten fullstendig kollapset som følge av vibrasjonene forårsaket av eksplosjonen av et kruttmagasin på Carrera del Darro i 1590.

Rester av dette hvelvet kan fortsatt sees på den ene siden. På motsatt side finnes det rester av et senere kristent hvelv, hvor bokstavene «FY» vises, tradisjonelt assosiert med Ferdinand og Isabella, selv om de faktisk tilsvarer Filip V og Isabella Farnese, som besøkte Alhambra i 1729.

Det antas at rommet kan ha fungert som en vestibyle eller venterom for gjester som deltok på sultanens feiringer, fester og mottakelser.

Det store rommet som i dag er kjent som Jardines del Partal, har fått navnet sitt fra Palacio del Pórtico, oppkalt etter det portikulærte galleriet.

Dette er det eldste bevarte palasset i det monumentale komplekset, hvis konstruksjon tilskrives Sultan Muhammad III på begynnelsen av 1300-tallet.

Dette palasset har en viss likhet med Comares-palasset, selv om det er eldre: en rektangulær gårdsplass, et sentralt basseng og portikoens refleksjon i vannet som et speil. Dets viktigste kjennetegn er tilstedeværelsen av et sidetårn, kjent siden 1500-tallet som Dametårnet, selv om det også har blitt kalt Observatoriet, ettersom Muhammed III var en stor fan av astronomi. Tårnet har vinduer som vender mot alle fire himmelretninger, noe som gir en spektakulær utsikt.

En bemerkelsesverdig kuriositet er at dette palasset var privateid frem til 12. mars 1891, da eieren, Arthur Von Gwinner, en tysk bankmann og konsul, avsto bygningen og det omkringliggende landet til den spanske staten.

Dessverre demonterte Von Gwinner tretaket på utsiktsplattformen og flyttet det til Berlin, hvor det nå er utstilt i Pergamonmuseet som et av høydepunktene i den islamske kunstsamlingen.

Ved siden av Partal-palasset, til venstre for Dametårnet, ligger noen Nasrid-hus. En av dem ble kalt Malerihuset på grunn av oppdagelsen, på begynnelsen av 1900-tallet, av temperamalerier på stukkatur fra 1300-tallet. Disse svært verdifulle maleriene er et sjeldent eksempel på Nasrid-figurativt veggmaleri, med høflige, jakt- og festlige scener.

På grunn av deres betydning og av bevaringsgrunner er disse hjemmene ikke åpne for publikum.

Til høyre for Partal-palasset, på murens voller, ligger Partal-oratoriet, hvis konstruksjon tilskrives Sultan Yusuf I. Adkomst er via en liten trapp, ettersom den er hevet fra bakkenivå.

En av islams grunnpilarer er å be fem ganger om dagen med ansiktet mot Mekka. Oratoriet fungerte som et palatinkapell som tillot innbyggerne i det nærliggende palasset å oppfylle denne religiøse forpliktelsen.

Til tross for sin lille størrelse (omtrent tolv kvadratmeter), har oratoriet en liten vestibyle og et bønnerom. Interiøret har rik gipsdekorasjon med plante- og geometriske motiver, samt koraninskripsjoner.

Når du går opp trappen, rett foran inngangsdøren, finner du mihraben på den sørvestlige veggen, vendt mot Mekka. Den har en polygonal planløsning, en voussoired hesteskobue og er dekket av en muqarnas-kuppel.

Spesielt bemerkelsesverdig er den epigrafiske inskripsjonen som er plassert på imposantene til mihrab-buen, og som inviterer til bønn: «Kom og be, og vær ikke blant de uaktsomme.»

Tilknyttet oratoriet ligger Atasio de Bracamontes hus, som ble gitt i 1550 til den tidligere væpneren til Alhambras vokter, greven av Tendilla.

På det høyeste platået i Partal-området ligger de arkeologiske restene av Yusuf IIIs palass. Dette palasset ble avstått i juni 1492 av de katolske monarkene til den første guvernøren av Alhambra, Don Íñigo López de Mendoza, andre greve av Tendilla. Av denne grunn er det også kjent som Tendilla-palasset.

Grunnen til at dette palasset ligger i ruiner har sin opprinnelse i uenighetene som oppsto på 1700-tallet mellom etterkommerne til greven av Tendilla og Filip V av Bourbon. Ved erkehertug Karl II av Østerrikes død uten arvinger, støttet Tendilla-familien erkehertug Karl av Østerrike i stedet for Filip av Bourbon. Etter Filip Vs tronbestigelse ble det tatt represalier: i 1718 ble borgermesterskapet i Alhambra fratatt dem, og senere palasset, som ble demontert og materialene solgt.

Noe av dette materialet dukket opp igjen på 1900-tallet i private samlinger. Det antas at den såkalte «Lykkeflisen», som er bevart ved Valencia-instituttet for Don Juan i Madrid, kan komme fra dette palasset.

Fra 1740 og utover ble palassområdet et område med leide grønnsakshager.

Det var i 1929 at dette området ble gjenvunnet av den spanske staten og returnert til Alhambra. Takket være arbeidet til Leopoldo Torres Balbás, arkitekt og restauratør av Alhambra, ble dette området forbedret gjennom opprettelsen av en arkeologisk hage.

Den palatinske bymuren hadde opprinnelig mer enn tretti tårn, hvorav bare tjue gjenstår i dag. Opprinnelig hadde disse tårnene en strengt defensiv funksjon, selv om noen over tid også tok i bruk boliger.

Ved utgangen av Nasrid-palassene, fra Partal Alto-området, fører en brosteinssti til Generalife. Denne ruten følger strekningen av muren der noen av kompleksets mest symbolske tårn ligger, innrammet av et hageområde med vakker utsikt over Albaicín og frukthagene i Generalife.

Et av de mest bemerkelsesverdige tårnene er Topptårnet, bygget av Muhammed II og senere renovert av andre sultaner. Den er lett gjenkjennelig på sine pyramideformede brystvern i murstein, som navnet kan stammer fra. Andre forfattere mener imidlertid at navnet kommer fra konsollene som stikker ut fra de øvre hjørnene og som holdt machicolations, defensive elementer som tillot motangrep ovenfra.

Tårnets hovedfunksjon var å beskytte Arrabal-porten som lå ved foten, som var koblet til Cuesta del Rey Chico, og som gjorde det lettere å komme til Albaicín-området og den gamle middelalderveien som forbandt Alhambra med Generalife.

I kristen tid ble det bygget en ytre bastion med staller for å forsterke beskyttelsen, som er lukket av en ny inngang kjent som Jernporten.

Selv om tårn ofte forbindes med en utelukkende militær funksjon, er det kjent at Torre de los Picos også hadde en boligbruk, noe ornamentikken i interiøret viser.

Torre de la Cautiva har fått forskjellige navn over tid, som Torre de la Ladrona eller Torre de la Sultana, selv om den mest populære endelig har seiret: Torre de la Cautiva.

Dette navnet er ikke basert på velprøvde historiske fakta, men snarere frukten av en romantisk legende der Isabel de Solís ble fengslet i dette tårnet. Hun konverterte senere til islam under navnet Zoraida og ble Muley Hacéns favorittsultana. Denne situasjonen forårsaket spenninger med Aixa, den tidligere sultanaen og Boabdils mor, siden Zoraida – hvis navn betyr «morgenstjerne» – fortrengte sin stilling ved hoffet.

Byggingen av dette tårnet tilskrives Sultan Yusuf I, som også var ansvarlig for Comares-palasset. Denne attribusjonen støttes av inskripsjonene i hovedsalen, et verk av visiren Ibn al-Yayyab, som roser denne sultanen.

I diktene som er inngravert på veggene bruker visiren gjentatte ganger begrepet qal'ahurra, som siden har blitt brukt til å referere til befestede palasser, slik tilfellet er med dette tårnet. I tillegg til å tjene defensive formål, huser tårnet et rikt dekorert, autentisk palass inni.

Når det gjelder ornamentikk, har hovedhallen en sokkel med keramiske fliser og geometriske former i forskjellige farger. Blant dem skiller lilla seg ut, hvis produksjon på den tiden var spesielt vanskelig og dyr, så den var forbeholdt utelukkende for rom av stor betydning.

Infantas-tårnet, i likhet med Fangens tårn, skylder navnet sitt til en legende.

Dette er legenden om de tre prinsessene Zaida, Zoraida og Zorahaida, som bodde i dette tårnet, en historie som ble samlet av Washington Irving i hans berømte *Fortellinger fra Alhambra*.

Byggingen av dette palass-tårnet, eller *qalahurra*, tilskrives Sultan Muhammed VII, som regjerte mellom 1392 og 1408. Derfor er det et av de siste tårnene som ble bygget av Nasrid-dynastiet.

Denne omstendigheten gjenspeiles i interiørdekorasjonen, som viser tegn til en viss tilbakegang sammenlignet med tidligere perioder med større kunstnerisk prakt.

På enden av Paseo de las Torres, i den østligste delen av den nordlige muren, ligger restene av et sylindrisk tårn: Torre del Cabo de Carrera.

Dette tårnet ble praktisk talt ødelagt som følge av eksplosjonene som ble utført i 1812 av Napoleons tropper under deres retrett fra Alhambra.

Det antas at den ble bygget eller gjenoppbygd etter ordre fra de katolske monarkene i 1502, noe som bekreftes av en nå tapt inskripsjon.

Navnet kommer fra beliggenheten på enden av Calle Mayor i Alhambra, som markerer grensen eller «cap de carrera» til nevnte vei.

Karl V-palasset, med sine sekstitre meter brede og sytten meter høye, følger proporsjonene til klassisk arkitektur, og det er derfor det er delt horisontalt inn i to nivåer med tydelig differensiert arkitektur og dekorasjon.

Tre typer stein ble brukt til å dekorere fasadene: grå, kompakt kalkstein fra Sierra Elvira, hvit marmor fra Macael og grønn serpentin fra Barranco de San Juan.

Den utvendige dekorasjonen opphøyer bildet av keiser Karl V, og fremhever hans dyder gjennom mytologiske og historiske referanser.

De mest bemerkelsesverdige fasadene er de på sør- og vestsiden, begge utformet som triumfbuer. Hovedportalen ligger på vestsiden, der hoveddøren er kronet av bevingede seire. På begge sider er det to små dører over hvilke det er medaljonger med figurer av soldater til hest i kampstilling.

Symmetrisk dupliserte relieffer er omtalt på søylenes pidestaller. De sentrale relieffene symboliserer fred: de viser to kvinner sittende på en våpenhaug, bærende olivengrener og støttende Herkules-søylene, verdenskulen med den keiserlige kronen og mottoet *PLUS ULTRA*, mens kjeruber brenner krigsartilleriet.

Siderelieffene skildrer krigsscener, som slaget ved Pavia, der Karl V beseiret Frans I av Frankrike.

På toppen er det balkonger flankert av medaljonger som viser to av Herkules' tolv arbeid: en som dreper den nemeiske løven og en annen som vender mot den kretiske oksen. Spanias våpenskjold vises i den sentrale medaljongen.

I den nedre delen av palasset skiller rustikke kvadresteiner seg ut, designet for å formidle en følelse av soliditet. Over dem er bronseringer holdt av dyrefigurer som løver – symboler på makt og beskyttelse – og i hjørnene dobbeltørner, som hentyder til den keiserlige makten og keiserens heraldiske emblem: den dobbelthodede ørnen til Karl I av Spania og V av Tyskland.

Keiser Karl I av Spania og V av Det hellige romerske rike, barnebarn av de katolske monarkene og sønn av Johanna I av Castilla og Filip den vakre, besøkte Granada sommeren 1526 etter å ha giftet seg med Isabella av Portugal i Sevilla for å tilbringe bryllupsreisen sin.

Ved ankomsten ble keiseren betatt av byens og Alhambras sjarm, og bestemte seg for å bygge et nytt palass i Palatinbyen. Dette palasset ville bli kjent som det nye kongehuset, i motsetning til Nasrid-palassene, som siden den gang var kjent som det gamle kongehuset.

Verkene ble bestilt til Toledo-arkitekten og maleren Pedro Machuca, som sies å ha vært en disippel av Michelangelo, noe som forklarer hans dype kunnskap om den klassiske renessansen.

Machuca tegnet et monumentalt palass i renessansestil, med en firkantet planløsning og en sirkel integrert i interiøret, inspirert av monumentene fra den klassiske antikken.

Byggingen startet i 1527 og ble i stor grad finansiert av tributtene moriskene måtte betale for å fortsette å bo i Granada og bevare sine skikker og ritualer.

I 1550 døde Pedro Machuca uten å ha fullført palasset. Det var sønnen hans Luis som fortsatte prosjektet, men etter hans død stoppet arbeidet opp en stund. De ble gjenopptatt i 1572 under Filip IIs regjeringstid, betrodd Juan de Orea etter anbefaling av Juan de Herrera, arkitekten bak klosteret El Escorial. På grunn av mangelen på ressurser forårsaket av Alpujarras-krigen ble det imidlertid ikke gjort noen betydelige fremskritt.

Det var ikke før på 1900-tallet at byggingen av palasset ble fullført. Først under ledelse av arkitekten og restauratøren Leopoldo Torres Balbás, og til slutt i 1958 av Francisco Prieto Moreno.

Karl Vs palass ble unnfanget som et symbol på universell fred, som gjenspeiler keiserens politiske ambisjoner. Karl V så imidlertid aldri personlig palasset han beordret bygget.

Alhambra-museet ligger i første etasje i Karl V-palasset og er delt inn i syv rom dedikert til spansk-muslimsk kultur og kunst.

Den huser den fineste eksisterende samlingen av Nasrid-kunst, bestående av verk funnet i utgravninger og restaureringer utført i selve Alhambra over tid.

Blant verkene som er utstilt er gipsarbeid, søyler, snekring, keramikk i forskjellige stiler – som den berømte Gazellevasen – en kopi av lampen fra den store moskeen i Alhambra, samt gravsteiner, mynter og andre gjenstander av stor historisk verdi.

Denne samlingen er det ideelle supplementet til et besøk til det monumentale komplekset, ettersom den gir en bedre forståelse av dagliglivet og kulturen i Nasrid-perioden.

Det er gratis adgang til museet, men det er viktig å merke seg at det er stengt på mandager.

Da Pedro Machuca tegnet Karl Vs palass, gjorde han det ved hjelp av geometriske former med sterk renessansesymbolikk: kvadratet for å representere den jordiske verden, den indre sirkelen som et symbol på det guddommelige og skapelsen, og åttekanten – reservert for kapellet – som en forening mellom begge verdener.

Når vi kommer inn i palasset, befinner vi oss i en imponerende, sirkulær gårdsplass med portik, forhøyet i forhold til utsiden. Denne gårdsplassen er omgitt av to overliggende gallerier, begge med trettito søyler. I første etasje er søylene av dorisk-toskansk orden, og i andre etasje av jonisk orden.

Søylene var laget av puddingstein eller mandelstein, fra byen El Turro i Granada. Dette materialet ble valgt fordi det var mer økonomisk enn marmoren som opprinnelig var planlagt i designet.

Det nedre galleriet har et ringformet hvelv som muligens var ment å være dekorert med freskomalerier. Det øvre galleriet har på sin side et kassettetak i tre.

Frisen som går rundt gårdsplassen har *burocranios*, representasjoner av oksehodeskaller, et dekorativt motiv med røtter i antikkens Hellas og Roma, hvor de ble brukt i friser og graver knyttet til rituelle ofringer.

De to etasjene i gårdsplassen er forbundet med to trapper: en på nordsiden, bygget på 1600-tallet, og en annen også mot nord, tegnet på 1900-tallet av Alhambras bevaringsarkitekt, Francisco Prieto Moreno.

Selv om det aldri ble brukt som en kongelig residens, huser palasset for tiden to viktige museer: Kunstmuseet i øverste etasje, med en enestående samling av malerier og skulpturer fra Granada fra det 15. til det 20. århundre, og Alhambra-museet i første etasje, som nås gjennom den vestlige inngangshallen.

I tillegg til sin museumsfunksjon, kan den sentrale gårdsplassen skryte av eksepsjonell akustikk, noe som gjør den til et ypperlig sted for konserter og teaterforestillinger, spesielt under Granada International Music and Dance Festival.

På Calle Real, på stedet ved siden av den nåværende kirken Santa María de la Alhambra, ligger moskébadet.

Dette badet ble bygget under Sultan Muhammed IIIs regjeringstid og finansiert av jizya, en skatt som ble belastet kristne for å plante land på grensen.

Bruken av hammam Bading var essensielt i det daglige livet i en islamsk by, og Alhambra var intet unntak. På grunn av sin nærhet til moskeen tjente dette badet en viktig religiøs funksjon: det tillot vaskelse eller renselsesritualer før bønn.

Funksjonen var imidlertid ikke utelukkende religiøs. Hammamen fungerte også som et sted for personlig hygiene og var et viktig sosialt møtepunkt.

Bruken ble regulert av tidsplaner, om morgenen for menn og om ettermiddagen for kvinner.

Inspirert av romerske bad delte muslimske bad sin kammeroppsett, selv om de var mindre og drev med damp, i motsetning til romerske bad, som var nedsenkingsbad.

Badet besto av fire hovedrom: et hvilerom eller garderobe, et kaldt eller varmt rom, et varmt rom og et kjeleområde tilknyttet sistnevnte.

Varmesystemet som ble brukt var hypokaust, et underjordisk varmesystem som varmet opp bakken ved hjelp av varmluft generert av en ovn og distribuert gjennom et kammer under fortauet.

Den nåværende Parador de Turismo var opprinnelig San Francisco-klosteret, bygget i 1494 på stedet for et gammelt Nasrid-palass som ifølge tradisjonen tilhørte en muslimsk prins.

Etter erobringen av Granada avsto de katolske monarkene dette stedet for å grunnlegge byens første fransiskanske kloster, og oppfylte dermed et løfte gitt til patriarken av Assisi år før erobringen.

Med tiden ble dette stedet det første gravstedet til de katolske monarkene. Halvannen måned før sin død i Medina del Campo i 1504, etterlot dronning Isabella i testamentet sitt ønske om å bli begravet i dette klosteret, kledd i en fransiskansk drakt. I 1516 ble kong Ferdinand gravlagt ved siden av.

Begge forble gravlagt der til 1521, da barnebarnet deres, keiser Karl V, beordret at levningene deres skulle overføres til det kongelige kapellet i Granada, hvor de nå hviler sammen med Johanna I av Castilla, Filip den kjekke og prins Miguel de Paz.

I dag er det mulig å besøke dette første gravstedet ved å gå inn i Paradorens gårdsplass. Under en kuppel av muqarnas er de originale gravsteinene til begge monarkene bevart.

Siden juni 1945 har denne bygningen huset Parador de San Francisco, et førsteklasses turistinnkvarteringssted eid og drevet av den spanske staten.

Ordet «medina», som betyr «by» på arabisk, refererte til den høyeste delen av Sabika-høyden i Alhambra.

Denne medinaen var hjemsted for intens daglig aktivitet, ettersom det var området der handelen og befolkningen som gjorde livet mulig for Nasrid-hoffet i palatinbyen var konsentrert.

Tekstiler, keramikk, brød, glass og til og med mynter ble produsert der. I tillegg til arbeiderboliger fantes det også viktige offentlige bygninger som bad, moskeer, souker, sisterner, ovner, siloer og verksteder.

For at denne miniatyrbyen skulle fungere ordentlig, hadde Alhambra sitt eget system for lovgivning, administrasjon og skatteinnkreving.

I dag er det bare noen få rester igjen av den opprinnelige Nasrid-medinaen. Forvandlingen av området av kristne nybyggere etter erobringen og deretter krutteksplosjonene forårsaket av Napoleons tropper under retretten deres bidro til forverringen.

På midten av 1900-tallet ble det iverksatt et arkeologisk program for rehabilitering og tilpasning av dette området. Som et resultat ble det også anlagt en anlagt gangvei langs en gammel middelaldergate, som i dag er forbundet med Generalife.

I den kongelige medinaen, festet til den sørlige muren, ligger restene av det såkalte Abencerrajes-palasset, det castilianiserte navnet på Banu Sarray-familien, en adelig slekt av nordafrikansk opprinnelse som tilhørte Nasrid-hoffet.

Restene som kan sees i dag er et resultat av utgravninger som startet på 1930-tallet, ettersom stedet tidligere hadde blitt alvorlig skadet, hovedsakelig på grunn av eksplosjoner forårsaket av Napoleons tropper under retretten deres.

Takket være disse arkeologiske utgravningene har det vært mulig å bekrefte denne familiens betydning ved Nasrid-hoffet, ikke bare på grunn av palassets størrelse, men også på grunn av dets privilegerte beliggenhet: i den øvre delen av medinaen, rett ved Alhambras hovedbyakse.

Rettferdighetens port, kjent på arabisk som Bab al-Sharia, er en av de fire ytre portene til palatinbyen Alhambra. Som en utvendig inngang tjente den en viktig forsvarsfunksjon, noe som kan sees i den dobbeltbøyde strukturen og den bratte skråningen i terrenget.

Konstruksjonen, integrert i et tårn festet til den sørlige muren, tilskrives Sultan Yusuf I i 1348.

Døren har to spisse hesteskobuer. Mellom dem er det et friluftsområde, kjent som en buhedera, hvorfra det var mulig å forsvare inngangen ved å kaste materialer fra terrassen i tilfelle angrep.

Utover sin strategiske verdi har denne porten en sterk symbolsk betydning i islamsk kontekst. To dekorative elementer skiller seg spesielt ut: hånden og nøkkelen.

Hånden representerer de fem søylene i islam og symboliserer beskyttelse og gjestfrihet. Nøkkelen er på sin side et symbol på tro. Deres felles tilstedeværelse kan tolkes som en allegori om åndelig og jordisk kraft.

En populær legende sier at hvis hånden og nøkkelen en dag berører hverandre, vil det bety Alhambras fall ... og med det verdens undergang, da det ville antyde tapet av dens prakt.

Disse islamske symbolene står i kontrast til et annet kristent tillegg: en gotisk skulptur av Jomfru Maria og barnet, et verk av Ruberto Alemán, plassert i en nisje over den indre buen etter ordre fra de katolske monarkene etter erobringen av Granada.

Puerta de los Carros samsvarer ikke med en original åpning i Nasrid-muren. Det ble åpnet mellom 1526 og 1536 med et veldig spesifikt funksjonelt formål: å gi tilgang til vogner som transporterte materialer og søyler til byggingen av Karl Vs palass.

I dag tjener denne døren fortsatt et praktisk formål. Dette er en billettfri fotgjengeradgang til komplekset, som gir gratis adgang til Karl V-palasset og museene det huser.

Videre er det den eneste porten som er åpen for autoriserte kjøretøy, inkludert gjester på hoteller som ligger i Alhambra-komplekset, drosjer, spesialtjenester, medisinsk personell og vedlikeholdskjøretøy.

Palatinbyen Alhambra var omgitt av en omfattende mur med fire hovedporter fra utsiden. For å sikre forsvaret hadde disse portene en karakteristisk buet utforming, noe som gjorde det vanskelig for potensielle angripere å avansere og tilrettela for bakholdsangrep innenfra.

De syv etasjers port, som ligger i den sørlige muren, er en av disse inngangene. I Nasrid-tiden var det kjent som Bib al-Gudur eller «Puerta de los Pozos», på grunn av den nærliggende eksistensen av siloer eller fangehull, muligens brukt som fengsler.

Det nåværende navnet kommer fra den populære oppfatningen om at det er syv nivåer eller etasjer under den. Selv om bare to er dokumentert, har denne troen gitt næring til flere legender og fortellinger, som Washington Irvings historie «The Legend of the Moor's Legacy», som nevner en skatt gjemt i tårnets hemmelige kjellere.

Tradisjonen sier at dette var den siste porten som ble brukt av Boabdil og hans følge da de dro til Vega de Granada 2. januar 1492 for å overlevere nøklene til kongeriket til de katolske monarkene. På samme måte var det gjennom denne porten at de første kristne troppene kom inn uten motstand.

Porten vi ser i dag er en rekonstruksjon, ettersom originalen i stor grad ble ødelagt av eksplosjonen til Napoleons tropper under retretten deres i 1812.

Puerta del Vino var hovedinngangen til medinaen i Alhambra. Byggingen tilskrives sultan Muhammad III på begynnelsen av 1300-tallet, selv om dørene senere ble ombygd av Muhammad V.

Navnet «Vinporten» kommer ikke fra Nasrid-perioden, men fra den kristne æraen, som startet i 1556, da innbyggerne i Alhambra fikk kjøpe vin skattefritt på dette stedet.

Siden det er en innvendig port, er utformingen rett og direkte, i motsetning til utvendige porter som Justis- eller Våpenporten, som ble designet med en bøy for å forbedre forsvaret.

Selv om den ikke tjente primære forsvarsfunksjoner, hadde den benker inne for soldatene som hadde ansvaret for adgangskontrollen, samt et rom oppe for vaktenes bolig og hvileområder.

Den vestlige fasaden, som vender mot Alcazaba, var inngangen. Over karmen på hesteskobuen er symbolet på nøkkelen, et høytidelig symbol på velkomst og Nasrid-dynastiet.

På den østlige fasaden, som vender mot Karl Vs palass, er buens spandreller spesielt bemerkelsesverdige, dekorert med fliser laget med tørrtauteknikk, og tilbyr et vakkert eksempel på spansk-muslimsk dekorativ kunst.

I løpet av Nasrid-dynastiets tid huset stedet der kirken Santa María de la Alhambra nå ligger, Aljama-moskeen eller den store moskeen i Alhambra, bygget på begynnelsen av 1300-tallet av sultan Muhammad III.

Etter erobringen av Granada 2. januar 1492 ble moskeen velsignet for kristen gudstjeneste, og den første messen ble feiret der. Etter beslutning fra de katolske monarkene ble den innviet under beskyttelse av Saint Mary, og det første erkebiskopssetet ble opprettet der.

Ved slutten av 1500-tallet var den gamle moskeen i forfall, noe som førte til at den ble revet og byggingen av et nytt kristent tempel, som ble fullført i 1618.

Det er knapt noen rester igjen av den islamske bygningen. Det viktigste bevarte objektet er en bronselampe med en epigrafisk inskripsjon datert 1305, som for tiden oppbevares i Det nasjonale arkeologiske museet i Madrid. En kopi av denne lampen kan sees i Alhambra-museet, i Karl Vs palass.

Santa María de la Alhambra-kirken har en enkel planløsning med ett skip og tre sidekapeller på hver side. Innvendig skiller hovedbildet seg ut: Jomfruen av Angustias, et verk fra 1700-tallet av Torcuato Ruiz del Peral.

Dette bildet, også kjent som Jomfruen av Barmhjertigheten, er det eneste som bæres i prosesjon i Granada hver påskelørdag, avhengig av været. Han gjør det på en trone av stor skjønnhet som imiterer buene til den symbolske Patio de los Leones i preget sølv.

Som en kuriositet var Granada-poeten Federico García Lorca medlem av dette brorskapet.

Før den nåværende Parador de Turismo og mot øst finnes restene av et middelaldersk garveri eller bøffelgård, et anlegg dedikert til behandling av skinn: rengjøring, garving og farging. Dette var en vanlig aktivitet i hele al-Andalus.

Alhambra-garveriet er lite i størrelse sammenlignet med lignende garveristeder i Nord-Afrika. Det må imidlertid tas i betraktning at dens funksjon utelukkende var ment å dekke behovene til Nasrid-hoffet.

Den hadde åtte små dammer i forskjellige størrelser, både rektangulære og sirkulære, hvor kalken og fargestoffene som ble brukt i lærgarvingsprosessen ble lagret.

Denne aktiviteten krevde rikelig med vann, og det er grunnen til at garveriet lå ved siden av Acequia Real, og dermed utnyttet den konstante vannstrømmen. Dens eksistens er også en indikasjon på den store mengden vann som er tilgjengelig i dette området av Alhambra.

Vanntårnet er en imponerende struktur som ligger i det sørvestlige hjørnet av Alhambra-muren, nær den nåværende hovedinngangen fra billettkontoret. Selv om den tjente defensive funksjoner, var dens viktigste oppdrag å beskytte inngangen til Acequia Real, derav navnet.

Vanningsgrøften nådde palatinbyen etter å ha krysset en akvedukt og grenset til nordsiden av tårnet for å forsyne hele Alhambra med vann.

Tårnet vi ser i dag er et resultat av en grundig rekonstruksjon. Under Napoleons troppers tilbaketrekning i 1812 ble den alvorlig skadet av krutteksplosjoner, og ved midten av 1900-tallet var den nesten redusert til sin solide base.

Dette tårnet var viktig, ettersom det tillot vann – og dermed liv – å komme inn i palatinbyen. Opprinnelig manglet Sabika-høyden naturlige vannkilder, noe som utgjorde en betydelig utfordring for nasridene.

Av denne grunn beordret Sultan Muhammad I et stort hydraulisk ingeniørprosjekt: byggingen av den såkalte Sultangrøften. Denne vanningsgrøften fanger opp vann fra Darro-elven omtrent seks kilometer unna, i høyere høyde, og utnytter skråningen til å transportere vannet ved hjelp av tyngdekraften.

Infrastrukturen inkluderte en lagringsdemning, et dyredrevet vannhjul og en mursteinskledd kanal – acequia – som renner under jorden gjennom fjell og kommer inn i den øvre delen av Generalife.

For å overvinne den bratte skråningen mellom Cerro del Sol (Generalife) og Sabika-høyden (Alhambra), bygde ingeniører en akvedukt, et nøkkelprosjekt for å sikre vannforsyningen til hele det monumentale komplekset.

Alcazaba er den mest primitive delen av det monumentale komplekset, bygget på restene av en gammel Zirid-festning.

Opprinnelsen til Nasrid Alcazaba går tilbake til 1238, da den første sultanen og grunnleggeren av Nasrid-dynastiet, Muhammad Ibn al-Alhmar, bestemte seg for å flytte sultanatets sete fra Albaicín til den motsatte høyden, Sabika.

Stedet som ble valgt av Al-Ahmar var ideelt siden Alcazaba, som lå i den vestlige enden av åsen og med en trekantet utforming, veldig lik baugen på et skip, garanterte optimalt forsvar for det som skulle bli palatinbyen Alhambra, bygget under dens beskyttelse.

Alcazaba, utstyrt med flere murer og tårn, ble bygget med en klar defensiv intensjon. Det var faktisk et overvåkingssenter på grunn av beliggenheten to hundre meter over byen Granada, og garanterte dermed visuell kontroll over hele det omkringliggende territoriet og representerte igjen et symbol på makt.

Inne ligger militærkvarteret, og over tid ble Alcazaba etablert som en liten, uavhengig mikroby for høytstående soldater, ansvarlig for forsvaret og beskyttelsen av Alhambra og dets sultaner.

Når vi kommer inn i citadellet, befinner vi oss i det som ser ut til å være en labyrint, men i virkeligheten er det en prosess med arkitektonisk restaurering ved hjelp av anastylose, som har muliggjort restaureringen av det gamle militærkvarteret som hadde vært begravd frem til begynnelsen av det tjuende århundre.

Sultanens elitegarde og resten av militærkontingenten som var ansvarlig for forsvaret og sikkerheten til Alhambra, bodde i dette nabolaget. Det var derfor en liten by i selve palatinbyen Alhambra, med alt som var nødvendig for dagliglivet, som boliger, verksteder, et bakeri med ovn, lagerbygninger, en sisterne, et hammam osv. På denne måten kunne militær- og sivilbefolkningen holdes adskilt.

I dette nabolaget, takket være denne restaureringen, kan vi betrakte den typiske utformingen av et muslimsk hus: en inngang med en hjørneinngang, en liten gårdsplass som husets sentrale akse, rom rundt gårdsplassen og en latrine.

Videre ble det oppdaget en fangehull under jorden på begynnelsen av det tjuende århundre. Lett å kjenne igjen fra utsiden på den moderne spiraltrappen som fører opp til den. Denne fangehullet holdt fanger som kunne brukes til å oppnå betydelige fordeler, enten politiske eller økonomiske, eller, med andre ord, personer med høy bytteverdi.

Dette underjordiske fengselet er formet som en omvendt trakt og har en sirkulær planløsning. Noe som gjorde det umulig for disse fangene å rømme. Faktisk ble fangene brakt inn ved hjelp av et system av trinser eller tau.

Kruttårnet fungerte som en forsvarsforsterkning på sørsiden av Vela-tårnet, og derfra startet militærveien som førte til de røde tårnene.

Siden 1957 er det i dette tårnet vi kan finne noen vers inngravert i stein, hvis forfatterskap tilsvarer meksikaneren Francisco de Icaza:

«Gi almisser, kvinne, det er ingenting i livet,
som straffen for å være blind i Granada.»

Plassen som Adarves-hagen okkuperer, stammer fra det sekstende århundre, da en artilleriplattform ble bygget i ferd med å tilpasse Alcazaba for artilleri.

Det var allerede på 1600-tallet at militær bruk mistet sin betydning, og den femte markien av Mondéjar, etter å ha blitt utnevnt til vokter av Alhambra i 1624, bestemte seg for å forvandle dette området til en hage ved å fylle rommet mellom ytter- og indre vegger med jord.

Det finnes en legende som hevder at det var på dette stedet at noen porselensvaser fylt med gull ble funnet gjemt, sannsynligvis gjemt av de siste muslimene som bebodde området, og at deler av gullet som ble funnet ble brukt av markien til å finansiere etableringen av denne vakre hagen. Det antas at kanskje en av disse vasene er en av de tjue store Nasrid-gullkarene av leirgods som er bevart i verden. Vi kan se to av disse vasene i Nasjonalmuseet for spansk-muslimsk kunst, som ligger i første etasje i Karl V-palasset.

Et av de bemerkelsesverdige elementene i denne hagen er tilstedeværelsen av en gryteformet fontene i den sentrale delen. Denne fontenen har hatt forskjellige plasseringer, den mest slående og bemerkelsesverdige var i Patio de los Leones, hvor den ble plassert i 1624 over løvefontenen med den påfølgende skaden. Koppen sto på den plassen frem til 1954, da den ble fjernet og plassert her.

Under Nasrid-dynastiet var dette tårnet kjent som Torre Mayor, og fra det sekstende århundre ble det også kalt Torre del Sol, fordi solen reflekterte seg i tårnet ved middagstid og fungerte som et solur. Men det nåværende navnet kommer fra ordet velar, gitt at den, takket være høyden på tjuesju meter, gir en utsikt på tre hundre og seksti grader som tillater at enhver bevegelse kan sees.

Tårnets utseende har endret seg over tid. Opprinnelig hadde den brystvern på terrassen, som gikk tapt på grunn av flere jordskjelv. Klokken ble lagt til etter at de kristne erobret Granada.

Dette ble brukt til å advare befolkningen om enhver mulig fare, jordskjelv eller brann. Lyden av denne klokken ble også brukt til å regulere vanningsplaner i Vega de Granada.

For tiden, og ifølge tradisjonen, ringer klokken hver 2. januar for å minnes erobringen av Granada den 2. januar 1492.

Puerta de las Armas, som ligger i den nordlige veggen av Alcazaba, var en av hovedinngangene til Alhambra.

Under Nasrid-dynastiet krysset innbyggerne Darro-elven via Cadí-broen og klatret opp bakken langs en sti som nå er skjult av San Pedro-skogen, helt til de nådde porten. Innenfor porten måtte de legge ned våpnene sine før de gikk inn i innhegningen, derav navnet «Våpenporten».

Fra terrassen til dette tårnet kan vi nå nyte en av de beste panoramautsiktene over byen Granada.

Rett foran finner vi Albaicín-nabolaget, gjenkjennelig med sine hvite hus og labyrintiske gater. Dette nabolaget ble erklært et verdensarvsted av UNESCO i 1994.

Det er i dette nabolaget at et av Granadas mest berømte utsiktspunkter ligger: Mirador de San Nicolás.

Til høyre for Albaicín ligger Sacromonte-nabolaget.

Sacromonte er det typiske gamle sigøynernabolaget i Granada og flamencoens fødested. Dette nabolaget er også preget av tilstedeværelsen av troglodyttboliger: huler.

Ved foten av Albaicín og Alhambra ligger Carrera del Darro, ved bredden av elven med samme navn.

Hylleststårnet er et av de eldste tårnene i Alcazaba, med en høyde på tjueseks meter. Den har seks etasjer, en terrasse og en underjordisk fangehull.

På grunn av tårnets høyde ble det etablert kommunikasjon med rikets vakttårn fra terrassen. Denne kommunikasjonen ble etablert gjennom et system av speil om dagen eller røyk med bål om natten.

Det antas at det, på grunn av tårnets utstående plassering på åsen, sannsynligvis var stedet som ble valgt for visning av bannerne og de røde flaggene til Nasrid-dynastiet.

Sokkelen til dette tårnet ble forsterket av de kristne med det såkalte Kubetårnet.

Etter erobringen av Granada planla de katolske monarkene en rekke reformer for å tilpasse Alcazaba til artilleri. Dermed rager Kubetårnet over Tahona-tårnet, som takket være sin sylindriske form gir større beskyttelse mot mulige støt, sammenlignet med de firkantede Nasrid-tårnene.

Generalife, som lå på Cerro del Sol, var sultanens almunia, eller med andre ord, et palassaktig landsted med frukthager, hvor det i tillegg til jordbruk ble oppdrettet dyr for Nasrid-hoffet og jakt ble praktisert. Det anslås at byggingen begynte på slutten av det trettende århundre av Sultan Muhammad II, sønn av grunnleggeren av Nasrid-dynastiet.

Navnet Generalife kommer fra det arabiske ordet «yannat-al-arif», som betyr arkitektens hage eller frukthage. Det var et mye større område i Nasrid-perioden, med minst fire frukthager, og strakte seg til et sted kjent i dag som «rapphønesletten».

Dette landstedet, som vesiren Ibn al-Yayyab kalte Lykkens Kongehus, var et palass: sultanens sommerpalass. Til tross for nærheten til Alhambra, var det privat nok til at han kunne flykte og slappe av fra spenningene i hoffet og regjeringslivet, samt nyte behageligere temperaturer. På grunn av beliggenheten i en høyere høyde enn den palatinske byen Alhambra, falt temperaturen innendørs.

Da Granada ble erobret, ble Generalife eiendommen til de katolske monarkene, som plasserte det under beskyttelse av en alcaide eller kommandør. Filip II endte opp med å avstå det evige ordførerskapet og besittelsen av stedet til Granada Venegas-familien (en familie av konverterte moriscos). Staten fikk først tilbake dette stedet etter en rettssak som varte i nesten 100 år og endte med et forlik utenfor retten i 1921.

Avtale der Generalife skulle bli et nasjonalt kulturarvsted og forvaltes sammen med Alhambra gjennom styret, og dermed danne styret for Alhambra og Generalife.

Det friluftsamfiteateret vi møtte på vei til Generalife-palasset ble bygget i 1952 med den hensikt å være vertskap for Granadas internasjonale musikk- og dansefestival, slik det gjør hver sommer.

Siden 2002 har det også blitt holdt en flamencofestival, dedikert til Granadas mest berømte poet: Federico García Lorca.

Under Nasrid-dynastiet startet veien som forbandt palatinbyen og Generalife fra Puerta del Arabal, innrammet av den såkalte Torre de los Picos, så kalt fordi brystvernene ender i mursteinspyramider.

Det var en svingete, skrånende vei, beskyttet på begge sider av høye murer for større sikkerhet, og førte til inngangen til Patio del Descabalgamiento.

Disse ruinene eller fundamentene er de arkeologiske restene av det som en gang var det såkalte Vennehuset. Navnet og bruken har blitt kjent takket være Ibn Luyúns «Avhandling om jordbruk» fra 1300-tallet.

Det var derfor en bolig beregnet på folk, venner eller slektninger som sultanen satte stor pris på og anså som viktig å ha nær seg, men uten å krenke privatlivet deres, så det var en isolert bolig.

Denne Oleander Walk ble bygget på midten av 1800-tallet for dronning Elizabeth IIs besøk og for å skape en mer monumental tilgang til den øvre delen av palasset.

Oleander er et annet navn gitt til den rosa laurbæren, som dukker opp i form av et ornamentalt hvelv på denne turen. I begynnelsen av turen, forbi de øvre hagene, ligger et av de eldste eksemplene på den mauriske myrten, som nesten var tapt og hvis genetiske fingeravtrykk fortsatt undersøkes i dag.

Det er en av de mest karakteristiske plantene i Alhambra, og kjennetegnes av sine krøllete blader, som er større enn den vanlige myrten.

Paseo de las Adelfas er forbundet med Paseo de los Cipreses, som fungerer som en forbindelse som fører besøkende til Alhambra.

Et av de best bevarte og unike elementene i Generalife er den såkalte Vanntrappen. Det antas at denne trappen – delt inn i fire seksjoner med tre mellomliggende plattformer – under Nasrid-dynastiet hadde vannkanaler som rant gjennom de to glaserte keramiske rekkverkene, matet av Royal Canal.

Denne vannledningen nådde et lite oratorium, hvorav det ikke finnes noen arkeologiske opplysninger. I stedet har det siden 1836 vært en romantisk utsiktsplattform reist av godsforvalteren på den tiden.

Klatringen opp denne trappen, innrammet av et laurbærhvelv og summingen av vann, skapte sannsynligvis et ideelt miljø for å stimulere sansene, komme inn i et klima som bidrar til meditasjon og utføre vaskelser før bønn.

På eiendommen rundt palasset anslås det at det må ha vært minst fire store hager organisert på forskjellige nivåer eller paratas , omsluttet av adobevegger. Navnene på disse frukthagene som har blitt overlevert til oss er: Grande, Colorada, Mercería og Fuente Peña.

Disse frukthagene har fortsatt, i større eller mindre grad, siden 1300-tallet, å bli dyrket med de samme tradisjonelle middelalderteknikkene. Takket være denne landbruksproduksjonen opprettholdt Nasrid-hoffet en viss uavhengighet fra andre eksterne landbruksleverandører, slik at det kunne dekke sine egne matbehov.

De ble brukt til å dyrke ikke bare grønnsaker, men også frukttrær og beite for dyr. For eksempel dyrkes det i dag artisjokker, auberginer, bønner, fiken, granatepler og mandeltrær.

I dag bruker de bevarte frukthagene fortsatt de samme landbruksproduksjonsteknikkene som ble brukt i middelalderen, noe som gir dette stedet stor antropologisk verdi.

Disse hagene nås fra Patio de la Sultana via en bratt trapp fra 1800-tallet, kalt Løvetrappen, på grunn av de to glaserte leirfigurene over porten.

Disse hagene kan betraktes som et eksempel på den romantiske hagen. De er plassert på søyler og danner den høyeste delen av Generalife, med spektakulær utsikt over hele det monumentale komplekset.

Tilstedeværelsen av vakre magnoliaer skiller seg ut.

Rosehagene stammer fra 1930- og 1950-tallet, da staten kjøpte Generalife i 1921.

Behovet oppsto da for å øke verdien av et forlatt område og strategisk koble det til Alhambra gjennom en gradvis og smidig overgang.

Patio de la Acequia, også kalt Patio de la Ría på 1800-tallet, har i dag en rektangulær struktur med to motstående paviljonger og en karnapp.

Navnet på gårdsplassen kommer fra den kongelige kanalen som renner gjennom dette palasset, rundt hvilken fire hager er arrangert i ortogonale parterrer på et lavere nivå. På begge sider av vanningsgrøften er det fontener som danner et av de mest populære bildene av palasset. Disse fontenene er imidlertid ikke originale, ettersom de forstyrrer roen og freden som sultanen søkte i sine hvile- og meditasjonsøyeblikk.

Dette palasset har gjennomgått en rekke forvandlinger, ettersom denne gårdsplassen opprinnelig var stengt for utsikten vi finner i dag gjennom galleriet med 18 buer i belvedere-stil. Den eneste delen som ville tillate deg å betrakte landskapet, ville være det sentrale utsiktspunktet. Fra dette opprinnelige synspunktet, sittende på gulvet og lent i vinduskarmen, kunne man beundre panoramautsikten over palatinbyen Alhambra.

Som et vitnesbyrd om fortiden finner vi Nasrid-dekorasjonen i utsiktspunktet, hvor overlappingen av gipsarbeidet til Sultan Ismail I over Muhammed IIIs skiller seg ut. Dette gjør det klart at hver sultan hadde ulik smak og behov og tilpasset palassene deretter, og satte sitt eget preg eller avtrykk.

Når vi passerer utsiktspunktet, og hvis vi ser på innsiden av buene, vil vi også finne emblemer for de katolske monarkene som åket og pilene, samt mottoet «Tanto Monta».

Østsiden av gårdsplassen er nyere på grunn av en brann som oppsto i 1958.

Før vi går inn på Patio de la Acequia finner vi Patio de la Guardia. En enkel gårdsplass med portikgallerier, en fontene i midten, som også er dekorert med bitre appelsintrær. Denne gårdsplassen må ha tjent som et kontrollområde og forrom før man fikk tilgang til sultanens sommerkvarter.

Det som skiller seg ut med dette stedet er at etter å ha klatret noen bratte trapper, finner vi en døråpning innrammet av en karm dekorert med fliser i nyanser av blått, grønt og svart på en hvit bakgrunn. Vi kan også se, om enn slitt av tidens gang, Nasrid-nøkkelen.

Når vi klatrer opp trappene og går gjennom denne døråpningen, kommer vi over en sving, vaktbenkene og en bratt, smal trapp som fører oss til palasset.

Patio de la Sultana er et av de mest forvandlede områdene. Det antas at stedet som nå ligger opptatt av denne gårdsplassen – også kalt Cypress Patio – var området som var utpekt til det tidligere hammamet, Generalife-badene.

På 1500-tallet mistet den denne funksjonen og ble en hage. Over tid ble det bygget et nordlig galleri, sammen med et U-formet basseng, en fontene i midten og trettiåtte støyende stråler.

De eneste elementene som er bevart fra Nasrid-perioden er Acequia Real-fossen, beskyttet bak et gjerde, og en liten kanaldel som leder vannet mot Patio de la Acequia.

Navnet «Cypress Patio» skyldes det døde, hundre år gamle sypresset, hvorav bare stammen er igjen i dag. Ved siden av dette er en keramisk plakett fra Granada som forteller oss om legenden om Ginés Pérez de Hita fra 1500-tallet, ifølge hvilken denne sypressen var vitne til de amorøse møtene mellom den siste sultanens favoritt, Boabdil, og en edel Abencerraje-ridder.

Patio del Descabalgamiento, også kjent som Patio Polo, er den første gårdsplassen vi møter når vi kommer inn i Generalife-palasset.

Transportmiddelet som sultanen brukte for å komme til Generalife var hesten, og som sådan trengte han et sted å stige av hesten og huse disse dyrene. Denne gårdsplassen antas å ha vært ment for dette formålet, ettersom det var stedet for stallen.

Den hadde støttebenker for å komme av og på hesten, og to staller i sidebuaene, som fungerte som staller i den nedre delen og høylofter i den øvre delen. Drikketrauet med ferskvann til hestene kunne heller ikke mangle.

Verdt å merke seg her: over dørkarmen som fører til den neste gårdsplassen, finner vi Alhambra-nøkkelen, et symbol på Nasrid-dynastiet, som representerer hilsen og eierskap.

Nordportikoen er den best bevarte og var ment å huse sultanens kvartaler.

Vi finner en portik med fem buer støttet av søyler og alhamíer i endene. Etter denne portikoen, og for å få tilgang til Royal Hall, går man gjennom en trippelbue hvor det finnes dikt som omtaler slaget ved La Vega eller Sierra Elvira i 1319, noe som gir oss informasjon om dateringen av stedet.

På sidene av denne trippelbuen er det også *taqas*, små nisjer gravd ut i veggen der vann ble plassert.

Kongesalen, som lå i et firkantet tårn dekorert med gipsarbeid, var stedet der sultanen – til tross for at dette var et fritidspalass – mottok presserende audienser. Disse audiensene, ifølge versene som er nedtegnet der, måtte være korte og direkte for ikke å forstyrre emirens hvile unødig.

Nasridpalassene utgjør det mest symbolske og slående området i det monumentale komplekset. De ble bygget på 1300-tallet, en tid som kan regnes som en av stor prakt for Nasrid-dynastiet.

Disse palassene var området som var reservert for sultanen og hans nære slektninger, hvor familielivet fant sted, men også det offisielle og administrative livet i kongeriket.

Palasene er: Mexuar, Comares-palasset og Løvepalasset.

Hvert av disse palassene ble bygget uavhengig av hverandre, til forskjellige tider og med sine egne distinkte funksjoner. Det var etter erobringen av Granada at palassene ble forent, og fra det øyeblikket ble de kjent som Kongehuset, og senere som Det gamle kongehuset, da Karl V bestemte seg for å bygge sitt eget palass.

Mexuar er den eldste delen av Nasrid-palassene, men det er også det rommet som har gjennomgått de største forvandlingene over tid. Navnet kommer fra det arabiske *Maswar*, som refererer til stedet der *Sura* eller sultanens ministerråd møttes, og dermed avslører det en av dets funksjoner. Det var også forkammeret der sultanen administrerte rettferdighet.

Byggingen av Mexuar tilskrives Sultan Isma'il I (1314–1325), og ble modifisert av hans barnebarn Muhammad V. Det var imidlertid de kristne som forvandlet dette rommet mest ved å gjøre det om til et kapell.

I Nasrid-perioden var dette rommet mye mindre og var organisert rundt de fire sentrale søylene, hvor den karakteristiske Nasrid-kubiske hovedstaden, malt i koboltblått, fortsatt kan sees. Disse søylene ble støttet av en lykt som ga zenitallys, som ble fjernet på 1500-tallet for å lage øvre rom og sidevinduer.

For å gjøre rommet om til et kapell ble gulvet senket og et lite rektangulært rom ble lagt til bakerst, nå atskilt av en trebalustrade som indikerer hvor det øvre koret var plassert.

Den keramiske flisene på fotlisten med stjernedekorasjon ble hentet fra et annet sted. Blant stjernene kan du vekselvis se: våpenskjoldet til Nasridriket, kardinal Mendozas våpenskjold, østerrikernes dobbelthodede ørn, mottoet «Det er ingen seierherre utenom Gud» og Herkules-søylene fra det keiserlige skjoldet.

Over sokkelen gjentar en epigrafisk frise av gips: «Riket er Guds. Styrken er Guds. Æren er Guds.» Disse inskripsjonene erstatter de kristne ejakulasjonene: "Christus regnat. Christus vincit. Christus imperat."

Den nåværende inngangen til Mexuar ble åpnet i moderne tid, og endret plasseringen til en av Herkules-søylene med mottoet «Plus Ultra», som ble flyttet til østveggen. Gipskronen over døren forblir på sin opprinnelige plassering.

Bakerst i rommet fører en dør til oratoriet, som opprinnelig var tilgjengelig via Machuca-galleriet.

Dette rommet er et av de mest skadede i Alhambra på grunn av eksplosjonen av et kruttmagasin i 1590. Det ble restaurert i 1917.

Under restaureringen ble gulvnivået senket for å forhindre ulykker og legge til rette for besøk. Som et vitne til det opprinnelige nivået står en sammenhengende benk igjen under vinduene.

Denne imponerende fasaden, som ble omfattende restaurert mellom 1800- og 1900-tallet, ble bygget av Muhammed V for å minnes erobringen av Algeciras i 1369, som ga ham herredømme over Gibraltarstredet.

I denne gårdsplassen mottok sultanen undersåtter som fikk et spesielt publikum. Den ble plassert i den sentrale delen av fasaden, sittende på en jamuga mellom de to dørene og under det store takskjegget, et mesterverk av Nasrid-snekkerarbeid som kronet den.

Fasaden har en stor allegorisk belastning. I den kunne forsøkspersonene lese:

«Min stilling er som en krone og min port som en gaffel: Vesten tror at Østen er i meg.»
Al-Gani bi-llah har betrodd meg å åpne døren til seieren som blir annonsert.
Vel, jeg venter på at han skal dukke opp når horisonten åpenbarer seg om morgenen.
Måtte Gud gjøre sitt verk like vakkert som hans karakter og skikkelse er!

Døren til høyre fungerte som tilgang til de private kvarterene og serviceområdet, mens døren til venstre, gjennom en buet korridor med benker for vakten, gir tilgang til Comares-palasset, nærmere bestemt til Patio de los Arrayanes.

Undersåtter som fikk audiens ventet foran fasaden, atskilt fra sultanen av den kongelige garde, i rommet som nå er kjent som Det gylne rom.

Navnet *Det gylne kvarter* kommer fra den katolske monarkenes periode, da Nasridenes kassettetak ble malt på nytt med gullmotiver og monarkenes emblemer ble innlemmet.

Midt på gårdsplassen står en lav marmorfontene med galloner, en kopi av Lindaraja-fontenen som er bevart i Alhambra-museet. På den ene siden av røysen fører en rist til en mørk underjordisk korridor som brukes av vakten.

Et av kjennetegnene ved det hispano-muslimske huset er tilgang til boligen gjennom en buet korridor som fører til en åpen gårdsplass, livets sentrum og organisering av hjemmet, utstyrt med en vannfunksjon og vegetasjon. Det samme konseptet finnes i Patio de los Arrayanes, men i større skala, og måler 36 meter langt og 23 meter bredt.

Patio de los Arrayanes er sentrum av Comares-palasset, der den politiske og diplomatiske aktiviteten til Nasrid-kongedømmet fant sted. Det er en rektangulær terrasse med imponerende dimensjoner hvis sentrale akse er et stort basseng. I den fungerer det stille vannet som et speil som gir dybde og vertikalitet til rommet, og dermed skaper et palass på vannet.

I begge ender av bassenget introduserer dyser forsiktig vann for ikke å forstyrre speileffekten eller stillheten i stedet.

Langs bassenget ligger to plantebed med myrter, som har gitt den nåværende plasseringen navnet: Patio de los Arrayanes. Tidligere var den også kjent som Patio de la Alberca.

Tilstedeværelsen av vann og vegetasjon er ikke bare et svar på ornamentale eller estetiske kriterier, men også på intensjonen om å skape hyggelige rom, spesielt om sommeren. Vann frisker opp miljøet, mens vegetasjon holder på fuktigheten og gir aroma.

På de lengre sidene av gårdsplassen er det fire uavhengige boliger. På nordsiden står Comares-tårnet, som huser tronrommet eller ambassadørrommet.

På sørsiden fungerer fasaden som en trompe l'oeil , ettersom bygningen som eksisterte bak den ble revet for å forbinde Karl Vs palass med det gamle kongehuset.

Før vi går inn i Nasrid-palassene, hvis vi ser til venstre, finner vi to gårdsrom.

Den første er Patio de la Mezquita, oppkalt etter den lille moskeen som ligger i et av hjørnene. Siden 1900-tallet har den imidlertid også vært kjent som Prinsenes Madrasa, siden strukturen har likheter med Madrasaen i Granada.

Lenger borte ligger Patio de Machuca, oppkalt etter arkitekten Pedro Machuca, som hadde ansvaret for å føre tilsyn med byggingen av Karl Vs palass på 1500-tallet og som bodde der.

Denne gårdsplassen er lett gjenkjennelig av det flikete bassenget i midten, samt av de buede sypressene, som gjenoppretter den arkitektoniske følelsen av rommet på en ikke-invasiv måte.

Båtrommet er forrommet til tronrommet eller ambassadørrommet.

På karmene til buen som fører til dette rommet finner vi nisjer, utskåret i marmor og dekorert med fargede fliser. Dette er et av de mest karakteristiske ornamentale og funksjonelle elementene ved Nasrid-palassene: *taqaene*.

*Taqas* er små nisjer gravd ut i veggene, alltid arrangert parvis og vendt mot hverandre. De ble brukt til å holde kanner med ferskvann til å drikke eller duftende vann til å vaske hender i.

Hallens nåværende tak er en reproduksjon av originalen, som gikk tapt i en brann i 1890.

Navnet på dette rommet kommer fra en fonetisk endring av det arabiske ordet *baraka*, som betyr «velsignelse», og som gjentas utallige ganger på veggene i dette rommet. Det kommer ikke, slik det er populært antatt, fra den inverterte båttakformen.

Det var på dette stedet de nye sultanene ba om sin guds velsignelse før de ble kronet som sådan i tronsalen.

Før vi går inn i tronsalen, finner vi to sideinnganger: til høyre, et lite oratorium med mihrab; og til venstre, tilgangsdøren til det indre av Comares-tårnet.

Ambassadørhallen, også kalt tronsalen eller Comares-hallen, er stedet for sultanens trone og dermed maktsenteret til Nasrid-dynastiet. Kanskje av denne grunn ligger det i Torre de Comares, det største tårnet i det monumentale komplekset, på 45 meter. Etymologien kommer fra det arabiske *arsh*, som betyr telt, paviljong eller trone.

Rommet er formet som en perfekt kube, og veggene er dekket med rik dekorasjon helt opp til taket. På sidene er det ni identiske alkover gruppert i grupper på tre med vinduer. Den på motsatt side av inngangen har mer forseggjort dekorasjon, da det var stedet som ble okkupert av sultanen, bakgrunnsbelyst, noe som favoriserer effekten av blending og overraskelse.

Tidligere var vinduer dekket med glassmalerier med geometriske former kalt *cumariaer*. Disse gikk tapt på grunn av sjokkbølgen fra et kruttmagasin som eksploderte i 1590 i Carrera del Darro.

Stuens dekorative rikdom er ekstrem. Det starter nederst med geometrisk formede fliser, som skaper en visuell effekt som ligner på et kaleidoskop. Det fortsetter på veggene med stukkatur som ser ut som hengende billedvev, dekorert med plantemotiver, blomster, skjell, stjerner og rikelig epigrafi.

Den nåværende skriften er av to typer: kursiv, den vanligste og lett gjenkjennelige; og kufisk, et kultivert skriftspråk med rettlinjede og kantete former.

Blant alle inskripsjonene er den mest bemerkelsesverdige den som vises under taket, på den øvre stripen av veggen: sura 67 i Koranen, kalt *Riket* eller *Herredømmet*, som går langs de fire veggene. Denne suraen ble resitert av de nye sultanene for å forkynne at deres makt kom direkte fra Gud.

Bildet av guddommelig kraft er også representert i taket, som er sammensatt av 8017 forskjellige deler som gjennom stjernehjul illustrerer islamsk eskatologi: de syv himlene og en åttende, paradiset, Allahs trone, representert av den sentrale kuppelen til muqarnas.

For å få tilgang til det kristne kongehuset, må du bruke en av dørene som er åpne i venstre alkove i De to søstrenes hall.

Karl V, barnebarn av de katolske monarkene, besøkte Alhambra i juni 1526 etter å ha giftet seg med Isabella av Portugal i Sevilla. Ved ankomst til Granada slo paret seg ned i selve Alhambra og beordret bygging av nye rom, i dag kjent som Keiserens kamre.

Disse rommene bryter fullstendig med Nasrid-arkitekturen og -estetikken. Men siden det ble bygget på hageområder mellom Comares-palasset og Løvepalasset, er det mulig å se den øvre delen av Royal Hammam eller Comares Hammam gjennom noen små vinduer som ligger til venstre for korridoren. Noen meter lenger fremme gir andre åpninger utsikt over Sengesalen og Musikergalleriet.

De kongelige badene var ikke bare et sted for hygiene, men også et ideelt sted for å dyrke politiske og diplomatiske forbindelser på en avslappet og vennlig måte, akkompagnert av musikk for å live opp anledningen. Dette rommet er kun åpent for publikum ved spesielle anledninger.

Gjennom denne korridoren kommer du inn i Keiserens kontor, som skiller seg ut med sin renessansepeis med det keiserlige våpenskjoldet og et kassettetak i tre designet av Pedro Machuca, arkitekten bak Karl Vs palass. I kassettetaket kan du lese inskripsjonen «PLUS ULTRA», et motto adoptert av keiseren, sammen med initialene K og Y, som tilsvarer Karl V og Isabella av Portugal.

Når du forlater hallen, til høyre, ligger de keiserlige rommene, som for tiden er stengt for publikum og kun er tilgjengelige ved spesielle anledninger. Disse rommene er også kjent som Washington Irvings rom, ettersom det var der den amerikanske romantiske forfatteren bodde under oppholdet sitt i Granada. Muligens var det på dette stedet han skrev sin berømte bok *Fortellingene fra Alhambra*. En minneplakett kan sees over døren.

Ved siden av Patio de la Reja ligger Patio de Lindaraja, utsmykket med utskårne buksbomhekker, sypresser og pomeranttrær. Denne gårdsplassen har fått navnet sitt fra Nasrid-utsiktspunktet på sørsiden, som har samme navn.

I løpet av Nasrid-perioden hadde hagen et helt annet utseende enn den har i dag, ettersom den var et åpent rom mot landskapet.

Med Karl Vs ankomst ble hagen inngjerdet, og fikk en utforming som lignet på et kloster takket være et portikgalleri. Søyler fra andre deler av Alhambra ble brukt til byggingen.

Midt på gårdsplassen står en barokkfontene, over hvilken et Nasrid-marmorbasseng ble plassert på begynnelsen av 1600-tallet. Fontenen vi ser i dag er en kopi; Originalen er bevart på Alhambra-museet.

Patio de los Leones er kjernen i dette palasset. Det er en rektangulær gårdsplass omgitt av et portikgalleri med hundre og tjuefire søyler, alle forskjellige fra hverandre, som forbinder de forskjellige rommene i palasset. Det har en viss likhet med et kristent kloster.

Dette rommet regnes som en av juvelene innen islamsk kunst, til tross for at det bryter med de vanlige mønstrene innen spansk-muslimsk arkitektur.

Symbolikken til palasset dreier seg om konseptet om et hageparadis. De fire vannkanalene som går fra midten av gårdsplassen kan representere de fire elvene i det islamske paradiset, noe som gir gårdsplassen en korsformet layout. Søylene fremkaller en palmeskog, som paradisets oaser.

I sentrum er den berømte Løvefontenen. De tolv løvene, selv om de er i en lignende posisjon – årvåkne og med ryggen mot fontenen – har forskjellige trekk. De er skåret ut av hvit Macael-marmor, nøye utvalgt for å dra nytte av steinens naturlige årer og fremheve dens særegne trekk.

Det finnes ulike teorier om dens symbolikk. Noen mener de representerer styrken til Nasrid-dynastiet eller Sultan Muhammed V, de tolv tegnene i dyrekretsen, døgnets tolv timer eller til og med en hydraulisk klokke. Andre hevder at det er en nytolkning av Judea-bronsehavet, støttet av tolv okser, her erstattet av tolv løver.

Den sentrale skålen ble sannsynligvis hugget in situ og inneholder poetiske inskripsjoner som priser Muhammed V og det hydrauliske systemet som mater fontenen og regulerer vannstrømmen for å forhindre overløp.

«Utseendemessig ser det ut til at vann og marmor smelter sammen uten at vi vet hvilken av de to som glir.»
Ser du ikke hvordan vannet renner ned i bollen, men tutene skjuler det umiddelbart?

Han er en elsker hvis øyelokk flyter over av tårer,
tårer som hun skjuler av frykt for en informant.

Er det ikke i virkeligheten som en hvit sky som heller sine vanningsgrøfter over løvene og virker som kalifens hånd som om morgenen overøser krigens løver med sine tjenester?

Fontenen har gjennomgått diverse forvandlinger over tid. På 1600-tallet ble et andre basseng lagt til, som ble fjernet på 1900-tallet og flyttet til Adarves-hagen i Alcazaba.

Den kristne tilpasningen av palasset innebar etableringen av direkte tilgang til Comares-tårnet via et åpent galleri i to etasjer. Dette galleriet tilbyr fantastisk utsikt over to av Granadas mest ikoniske nabolag: Albaicín og Sacromonte.

Fra galleriet, mot høyre, kan du også se dronningens garderobe, som, i likhet med andre områder nevnt ovenfor, kun kan besøkes ved spesielle anledninger eller som et av månedens områder.

Dronningens garderobe ligger i Yusuf Is tårn, et tårn som er plassert fremover i forhold til veggen. Det kristne navnet kommer fra bruken som ble gitt av Isabel av Portugal, kona til Karl V, under oppholdet hennes i Alhambra.

Innvendig ble rommet tilpasset kristen estetikk og huser verdifulle renessansemalerier av Julius Achilles og Alexander Mayner, disipler av Raphael Sanzio, også kjent som Raphael av Urbino.

Når vi går ned fra galleriet, finner vi Patio de la Reja. Navnet kommer fra den sammenhengende balkongen med smijernsrekkverk, installert på midten av 1600-tallet. Disse stengene fungerte som en åpen korridor for å forbinde og beskytte tilstøtende rom.

De to søstrenes hall har fått sitt nåværende navn fra tilstedeværelsen av to doble plater av Macael-marmor som ligger i midten av rommet.

Dette rommet har en viss likhet med Abencerrajes hall: det ligger høyere enn gårdsplassen og har to dører bak inngangen. Den til venstre ga tilgang til toalettet, og den til høyre kommuniserte med husets øvre rom.

I motsetning til tomannsrommet, åpner dette mot nord mot Sala de los Ajimeces og et lite utsiktspunkt: Mirador de Lindaraja.

Under Nasrid-dynastiet, på Muhammed Vs tid, var dette rommet kjent som *qubba al-kubra*, det vil si hoved-qubbaen, den viktigste i Løvepalasset. Begrepet *qubba* refererer til en firkantet planløsning dekket med en kuppel.

Kuppelen er basert på en åttetakket stjerne, som utfolder seg til et tredimensjonalt oppsett bestående av 5416 muqarnaer, hvorav noen fortsatt har spor av polykromi. Disse muqarnaene er fordelt i seksten kupler plassert over seksten vinduer med gitter som gir skiftende lys til rommet avhengig av tidspunktet på døgnet.

Før vi går inn i den vestlige hallen, også kjent som Abencerrajes hall, finner vi noen tredører med bemerkelsesverdige utskjæringer som har blitt bevart siden middelalderen.

Navnet på dette rommet er knyttet til en legende som sier at sultanen, fylt av sinne, tilkalte Abencerraje-ridderne på grunn av et rykte om et kjærlighetsforhold mellom en Abencerraje-ridder og sultanens favoritt, eller på grunn av påståtte konspirasjoner fra denne familien for å styrte monarken. Trettiseks av dem mistet livet som følge av dette.

Denne historien ble nedtegnet på 1500-tallet av forfatteren Ginés Pérez de Hita i romanen hans om *borgerkrigene i Granada*, hvor han forteller at ridderne ble myrdet i nettopp dette rommet.

Av denne grunn hevder noen å se et symbolsk spor av blodelvene til disse ridderne i rustflekkene på den sentrale fontenen.

Denne legenden inspirerte også den spanske maleren Mariano Fortuny, som fanget den i sitt verk med tittelen *Abencerrajes-massakren*.

Da vi kom inn døren, fant vi to innganger: den til høyre førte til toalettet, og den til venstre til en trapp som førte til rommene øverst.

Abencerrajes hall er en privat og uavhengig bolig i første etasje, strukturert rundt en stor *qubba* (kuppel på arabisk).

Gipskupelen er rikt dekorert med muqarnaer som stammer fra en åttekantet stjerne i en kompleks tredimensjonal komposisjon. Muqarnaer er arkitektoniske elementer basert på hengende prismer med konkave og konvekse former, som minner om stalaktitter.

Når du kommer inn i rommet, merker du et temperaturfall. Dette er fordi de eneste vinduene er plassert øverst, slik at varm luft kan slippe ut. I mellomtiden kjøler vannet fra den sentrale fontenen ned luften, slik at rommet, med dørene lukket, fungerer som en slags hule med en ideell temperatur for de varmeste sommerdagene.

Bak De to søstrenes hall, mot nord, finner vi et tverrskip dekket av et muqarnashvelv. Dette rommet kalles Ajimeces-hallen (vinduer med sprosser) på grunn av den typen vinduer som må ha lukket åpningene på begge sider av den sentrale buen som fører til Lindaraja-utsiktspunktet.

De hvite veggene i dette rommet antas opprinnelig å ha vært dekket med silkestoffer.

Det såkalte Lindaraja-utsiktspunktet har fått navnet sitt fra det arabiske begrepet *Ayn Dar Aisa*, som betyr «Aisas hus' øyne».

Til tross for den lille størrelsen er utsiktsplattformens interiør bemerkelsesverdig dekorert. På den ene siden har den flislegging med rekkefølger av små, sammenlåsende stjerner, noe som krevde nitid arbeid fra håndverkernes side. På den annen side, hvis du ser opp, kan du se et tak med farget glass innebygd i en trekonstruksjon, som ligner et takvindu.

Denne lykten er et representativt eksempel på hvordan mange av innhegningene eller sprossevinduene i Alhambra i Palatine må ha vært. Når sollyset treffer glasset, projiserer det fargerike refleksjoner som lyser opp innredningen, og gir rommet en unik og stadig skiftende atmosfære gjennom dagen.

I Nasrid-perioden, da gårdsplassen fortsatt var åpen, kunne man sitte på gulvet på utsiktsplattformen, hvile armen i vinduskarmen og nyte den spektakulære utsikten over Albayzín-nabolaget. Disse utsiktene gikk tapt på begynnelsen av 1500-tallet, da bygningene som var ment å være residensen til keiser Karl V ble bygget.

Kongesalen opptar hele østsiden av Patio de los Leones, og selv om den tilsynelatende er integrert i palasset, antas den å ha hatt sin egen funksjon, sannsynligvis av rekreasjons- eller høflig art.

Dette rommet skiller seg ut for å bevare et av de få eksemplene på Nasrid-figurmaleri.

I de tre soverommene, hvert på omtrent femten kvadratmeter, er det tre falske hvelv dekorert med malerier på lammeskinn. Disse skinnene ble festet til trestøtten ved hjelp av små bambusspiker, en teknikk som forhindret at materialet rustet.

Navnet på rommet kommer sannsynligvis fra tolkningen av maleriet i den sentrale alkoven, som avbilder ti figurer som kan tilsvare de ti første sultanene i Alhambra.

I sidealkovene kan du se ridderlige scener med slåssing, jakt, lek og kjærlighet. I dem er tilstedeværelsen av kristne og muslimske skikkelser som deler samme rom tydelig kjennetegnet av klærne deres.

Opprinnelsen til disse maleriene har vært mye omdiskutert. På grunn av deres lineære gotiske stil antas det at de sannsynligvis ble laget av kristne kunstnere som er kjent med den muslimske verden. Det er mulig at disse verkene er et resultat av det gode forholdet mellom Muhammed V, grunnleggeren av dette palasset, og den kristne kongen Pedro I av Castilla.

Hemmelighetenes rom er et firkantet rom, dekket med et sfærisk hvelv.

Noe veldig særegent og kuriøst skjer i dette rommet, noe som gjør det til en av favorittattraksjonene for besøkende til Alhambra, spesielt for de små.

Fenomenet er at hvis én person står i det ene hjørnet av rommet og en annen i det motsatte hjørnet – begge vendt mot veggen og så nær den som mulig – kan den ene snakke veldig lavt, og den andre vil høre budskapet perfekt, som om de var rett ved siden av dem.

Det er takket være dette akustiske «spillet» at rommet har fått navnet sitt: **Hemmelighetenes rom**.

Palasset kjent som Løvepalasset ble tatt i bruk under Sultan Muhammed Vs andre regjeringstid, som begynte i 1362 og varte til 1391. I denne perioden startet byggingen av Løvepalasset, ved siden av Comares-palasset, som hadde blitt bygget av hans far, Sultan Yusuf I.

Dette nye palasset ble også kalt *Riyad-palasset*, ettersom det antas å ha blitt bygget på de gamle Comares-hagene. Begrepet *Riyad* betyr «hage».

Det antas at den opprinnelige tilgangen til palasset var gjennom det sørøstlige hjørnet, fra Calle Real og gjennom en buet tilgang. På grunn av kristne modifikasjoner etter erobringen, er Muqarnas-hallen for tiden tilgjengelig direkte fra Comares-palasset.

Muqarnas-hallen har fått navnet sitt fra det imponerende muqarnashvelvet som opprinnelig dekket den, som nesten fullstendig kollapset som følge av vibrasjonene forårsaket av eksplosjonen av et kruttmagasin på Carrera del Darro i 1590.

Rester av dette hvelvet kan fortsatt sees på den ene siden. På motsatt side finnes det rester av et senere kristent hvelv, hvor bokstavene «FY» vises, tradisjonelt assosiert med Ferdinand og Isabella, selv om de faktisk tilsvarer Filip V og Isabella Farnese, som besøkte Alhambra i 1729.

Det antas at rommet kan ha fungert som en vestibyle eller venterom for gjester som deltok på sultanens feiringer, fester og mottakelser.

Det store rommet som i dag er kjent som Jardines del Partal, har fått navnet sitt fra Palacio del Pórtico, oppkalt etter det portikulærte galleriet.

Dette er det eldste bevarte palasset i det monumentale komplekset, hvis konstruksjon tilskrives Sultan Muhammad III på begynnelsen av 1300-tallet.

Dette palasset har en viss likhet med Comares-palasset, selv om det er eldre: en rektangulær gårdsplass, et sentralt basseng og portikoens refleksjon i vannet som et speil. Dets viktigste kjennetegn er tilstedeværelsen av et sidetårn, kjent siden 1500-tallet som Dametårnet, selv om det også har blitt kalt Observatoriet, ettersom Muhammed III var en stor fan av astronomi. Tårnet har vinduer som vender mot alle fire himmelretninger, noe som gir en spektakulær utsikt.

En bemerkelsesverdig kuriositet er at dette palasset var privateid frem til 12. mars 1891, da eieren, Arthur Von Gwinner, en tysk bankmann og konsul, avsto bygningen og det omkringliggende landet til den spanske staten.

Dessverre demonterte Von Gwinner tretaket på utsiktsplattformen og flyttet det til Berlin, hvor det nå er utstilt i Pergamonmuseet som et av høydepunktene i den islamske kunstsamlingen.

Ved siden av Partal-palasset, til venstre for Dametårnet, ligger noen Nasrid-hus. En av dem ble kalt Malerihuset på grunn av oppdagelsen, på begynnelsen av 1900-tallet, av temperamalerier på stukkatur fra 1300-tallet. Disse svært verdifulle maleriene er et sjeldent eksempel på Nasrid-figurativt veggmaleri, med høflige, jakt- og festlige scener.

På grunn av deres betydning og av bevaringsgrunner er disse hjemmene ikke åpne for publikum.

Til høyre for Partal-palasset, på murens voller, ligger Partal-oratoriet, hvis konstruksjon tilskrives Sultan Yusuf I. Adkomst er via en liten trapp, ettersom den er hevet fra bakkenivå.

En av islams grunnpilarer er å be fem ganger om dagen med ansiktet mot Mekka. Oratoriet fungerte som et palatinkapell som tillot innbyggerne i det nærliggende palasset å oppfylle denne religiøse forpliktelsen.

Til tross for sin lille størrelse (omtrent tolv kvadratmeter), har oratoriet en liten vestibyle og et bønnerom. Interiøret har rik gipsdekorasjon med plante- og geometriske motiver, samt koraninskripsjoner.

Når du går opp trappen, rett foran inngangsdøren, finner du mihraben på den sørvestlige veggen, vendt mot Mekka. Den har en polygonal planløsning, en voussoired hesteskobue og er dekket av en muqarnas-kuppel.

Spesielt bemerkelsesverdig er den epigrafiske inskripsjonen som er plassert på imposantene til mihrab-buen, og som inviterer til bønn: «Kom og be, og vær ikke blant de uaktsomme.»

Tilknyttet oratoriet ligger Atasio de Bracamontes hus, som ble gitt i 1550 til den tidligere væpneren til Alhambras vokter, greven av Tendilla.

På det høyeste platået i Partal-området ligger de arkeologiske restene av Yusuf IIIs palass. Dette palasset ble avstått i juni 1492 av de katolske monarkene til den første guvernøren av Alhambra, Don Íñigo López de Mendoza, andre greve av Tendilla. Av denne grunn er det også kjent som Tendilla-palasset.

Grunnen til at dette palasset ligger i ruiner har sin opprinnelse i uenighetene som oppsto på 1700-tallet mellom etterkommerne til greven av Tendilla og Filip V av Bourbon. Ved erkehertug Karl II av Østerrikes død uten arvinger, støttet Tendilla-familien erkehertug Karl av Østerrike i stedet for Filip av Bourbon. Etter Filip Vs tronbestigelse ble det tatt represalier: i 1718 ble borgermesterskapet i Alhambra fratatt dem, og senere palasset, som ble demontert og materialene solgt.

Noe av dette materialet dukket opp igjen på 1900-tallet i private samlinger. Det antas at den såkalte «Lykkeflisen», som er bevart ved Valencia-instituttet for Don Juan i Madrid, kan komme fra dette palasset.

Fra 1740 og utover ble palassområdet et område med leide grønnsakshager.

Det var i 1929 at dette området ble gjenvunnet av den spanske staten og returnert til Alhambra. Takket være arbeidet til Leopoldo Torres Balbás, arkitekt og restauratør av Alhambra, ble dette området forbedret gjennom opprettelsen av en arkeologisk hage.

Den palatinske bymuren hadde opprinnelig mer enn tretti tårn, hvorav bare tjue gjenstår i dag. Opprinnelig hadde disse tårnene en strengt defensiv funksjon, selv om noen over tid også tok i bruk boliger.

Ved utgangen av Nasrid-palassene, fra Partal Alto-området, fører en brosteinssti til Generalife. Denne ruten følger strekningen av muren der noen av kompleksets mest symbolske tårn ligger, innrammet av et hageområde med vakker utsikt over Albaicín og frukthagene i Generalife.

Et av de mest bemerkelsesverdige tårnene er Topptårnet, bygget av Muhammed II og senere renovert av andre sultaner. Den er lett gjenkjennelig på sine pyramideformede brystvern i murstein, som navnet kan stammer fra. Andre forfattere mener imidlertid at navnet kommer fra konsollene som stikker ut fra de øvre hjørnene og som holdt machicolations, defensive elementer som tillot motangrep ovenfra.

Tårnets hovedfunksjon var å beskytte Arrabal-porten som lå ved foten, som var koblet til Cuesta del Rey Chico, og som gjorde det lettere å komme til Albaicín-området og den gamle middelalderveien som forbandt Alhambra med Generalife.

I kristen tid ble det bygget en ytre bastion med staller for å forsterke beskyttelsen, som er lukket av en ny inngang kjent som Jernporten.

Selv om tårn ofte forbindes med en utelukkende militær funksjon, er det kjent at Torre de los Picos også hadde en boligbruk, noe ornamentikken i interiøret viser.

Torre de la Cautiva har fått forskjellige navn over tid, som Torre de la Ladrona eller Torre de la Sultana, selv om den mest populære endelig har seiret: Torre de la Cautiva.

Dette navnet er ikke basert på velprøvde historiske fakta, men snarere frukten av en romantisk legende der Isabel de Solís ble fengslet i dette tårnet. Hun konverterte senere til islam under navnet Zoraida og ble Muley Hacéns favorittsultana. Denne situasjonen forårsaket spenninger med Aixa, den tidligere sultanaen og Boabdils mor, siden Zoraida – hvis navn betyr «morgenstjerne» – fortrengte sin stilling ved hoffet.

Byggingen av dette tårnet tilskrives Sultan Yusuf I, som også var ansvarlig for Comares-palasset. Denne attribusjonen støttes av inskripsjonene i hovedsalen, et verk av visiren Ibn al-Yayyab, som roser denne sultanen.

I diktene som er inngravert på veggene bruker visiren gjentatte ganger begrepet qal'ahurra, som siden har blitt brukt til å referere til befestede palasser, slik tilfellet er med dette tårnet. I tillegg til å tjene defensive formål, huser tårnet et rikt dekorert, autentisk palass inni.

Når det gjelder ornamentikk, har hovedhallen en sokkel med keramiske fliser og geometriske former i forskjellige farger. Blant dem skiller lilla seg ut, hvis produksjon på den tiden var spesielt vanskelig og dyr, så den var forbeholdt utelukkende for rom av stor betydning.

Infantas-tårnet, i likhet med Fangens tårn, skylder navnet sitt til en legende.

Dette er legenden om de tre prinsessene Zaida, Zoraida og Zorahaida, som bodde i dette tårnet, en historie som ble samlet av Washington Irving i hans berømte *Fortellinger fra Alhambra*.

Byggingen av dette palass-tårnet, eller *qalahurra*, tilskrives Sultan Muhammed VII, som regjerte mellom 1392 og 1408. Derfor er det et av de siste tårnene som ble bygget av Nasrid-dynastiet.

Denne omstendigheten gjenspeiles i interiørdekorasjonen, som viser tegn til en viss tilbakegang sammenlignet med tidligere perioder med større kunstnerisk prakt.

På enden av Paseo de las Torres, i den østligste delen av den nordlige muren, ligger restene av et sylindrisk tårn: Torre del Cabo de Carrera.

Dette tårnet ble praktisk talt ødelagt som følge av eksplosjonene som ble utført i 1812 av Napoleons tropper under deres retrett fra Alhambra.

Det antas at den ble bygget eller gjenoppbygd etter ordre fra de katolske monarkene i 1502, noe som bekreftes av en nå tapt inskripsjon.

Navnet kommer fra beliggenheten på enden av Calle Mayor i Alhambra, som markerer grensen eller «cap de carrera» til nevnte vei.

Karl V-palasset, med sine sekstitre meter brede og sytten meter høye, følger proporsjonene til klassisk arkitektur, og det er derfor det er delt horisontalt inn i to nivåer med tydelig differensiert arkitektur og dekorasjon.

Tre typer stein ble brukt til å dekorere fasadene: grå, kompakt kalkstein fra Sierra Elvira, hvit marmor fra Macael og grønn serpentin fra Barranco de San Juan.

Den utvendige dekorasjonen opphøyer bildet av keiser Karl V, og fremhever hans dyder gjennom mytologiske og historiske referanser.

De mest bemerkelsesverdige fasadene er de på sør- og vestsiden, begge utformet som triumfbuer. Hovedportalen ligger på vestsiden, der hoveddøren er kronet av bevingede seire. På begge sider er det to små dører over hvilke det er medaljonger med figurer av soldater til hest i kampstilling.

Symmetrisk dupliserte relieffer er omtalt på søylenes pidestaller. De sentrale relieffene symboliserer fred: de viser to kvinner sittende på en våpenhaug, bærende olivengrener og støttende Herkules-søylene, verdenskulen med den keiserlige kronen og mottoet *PLUS ULTRA*, mens kjeruber brenner krigsartilleriet.

Siderelieffene skildrer krigsscener, som slaget ved Pavia, der Karl V beseiret Frans I av Frankrike.

På toppen er det balkonger flankert av medaljonger som viser to av Herkules' tolv arbeid: en som dreper den nemeiske løven og en annen som vender mot den kretiske oksen. Spanias våpenskjold vises i den sentrale medaljongen.

I den nedre delen av palasset skiller rustikke kvadresteiner seg ut, designet for å formidle en følelse av soliditet. Over dem er bronseringer holdt av dyrefigurer som løver – symboler på makt og beskyttelse – og i hjørnene dobbeltørner, som hentyder til den keiserlige makten og keiserens heraldiske emblem: den dobbelthodede ørnen til Karl I av Spania og V av Tyskland.

Keiser Karl I av Spania og V av Det hellige romerske rike, barnebarn av de katolske monarkene og sønn av Johanna I av Castilla og Filip den vakre, besøkte Granada sommeren 1526 etter å ha giftet seg med Isabella av Portugal i Sevilla for å tilbringe bryllupsreisen sin.

Ved ankomsten ble keiseren betatt av byens og Alhambras sjarm, og bestemte seg for å bygge et nytt palass i Palatinbyen. Dette palasset ville bli kjent som det nye kongehuset, i motsetning til Nasrid-palassene, som siden den gang var kjent som det gamle kongehuset.

Verkene ble bestilt til Toledo-arkitekten og maleren Pedro Machuca, som sies å ha vært en disippel av Michelangelo, noe som forklarer hans dype kunnskap om den klassiske renessansen.

Machuca tegnet et monumentalt palass i renessansestil, med en firkantet planløsning og en sirkel integrert i interiøret, inspirert av monumentene fra den klassiske antikken.

Byggingen startet i 1527 og ble i stor grad finansiert av tributtene moriskene måtte betale for å fortsette å bo i Granada og bevare sine skikker og ritualer.

I 1550 døde Pedro Machuca uten å ha fullført palasset. Det var sønnen hans Luis som fortsatte prosjektet, men etter hans død stoppet arbeidet opp en stund. De ble gjenopptatt i 1572 under Filip IIs regjeringstid, betrodd Juan de Orea etter anbefaling av Juan de Herrera, arkitekten bak klosteret El Escorial. På grunn av mangelen på ressurser forårsaket av Alpujarras-krigen ble det imidlertid ikke gjort noen betydelige fremskritt.

Det var ikke før på 1900-tallet at byggingen av palasset ble fullført. Først under ledelse av arkitekten og restauratøren Leopoldo Torres Balbás, og til slutt i 1958 av Francisco Prieto Moreno.

Karl Vs palass ble unnfanget som et symbol på universell fred, som gjenspeiler keiserens politiske ambisjoner. Karl V så imidlertid aldri personlig palasset han beordret bygget.

Alhambra-museet ligger i første etasje i Karl V-palasset og er delt inn i syv rom dedikert til spansk-muslimsk kultur og kunst.

Den huser den fineste eksisterende samlingen av Nasrid-kunst, bestående av verk funnet i utgravninger og restaureringer utført i selve Alhambra over tid.

Blant verkene som er utstilt er gipsarbeid, søyler, snekring, keramikk i forskjellige stiler – som den berømte Gazellevasen – en kopi av lampen fra den store moskeen i Alhambra, samt gravsteiner, mynter og andre gjenstander av stor historisk verdi.

Denne samlingen er det ideelle supplementet til et besøk til det monumentale komplekset, ettersom den gir en bedre forståelse av dagliglivet og kulturen i Nasrid-perioden.

Det er gratis adgang til museet, men det er viktig å merke seg at det er stengt på mandager.

Da Pedro Machuca tegnet Karl Vs palass, gjorde han det ved hjelp av geometriske former med sterk renessansesymbolikk: kvadratet for å representere den jordiske verden, den indre sirkelen som et symbol på det guddommelige og skapelsen, og åttekanten – reservert for kapellet – som en forening mellom begge verdener.

Når vi kommer inn i palasset, befinner vi oss i en imponerende, sirkulær gårdsplass med portik, forhøyet i forhold til utsiden. Denne gårdsplassen er omgitt av to overliggende gallerier, begge med trettito søyler. I første etasje er søylene av dorisk-toskansk orden, og i andre etasje av jonisk orden.

Søylene var laget av puddingstein eller mandelstein, fra byen El Turro i Granada. Dette materialet ble valgt fordi det var mer økonomisk enn marmoren som opprinnelig var planlagt i designet.

Det nedre galleriet har et ringformet hvelv som muligens var ment å være dekorert med freskomalerier. Det øvre galleriet har på sin side et kassettetak i tre.

Frisen som går rundt gårdsplassen har *burocranios*, representasjoner av oksehodeskaller, et dekorativt motiv med røtter i antikkens Hellas og Roma, hvor de ble brukt i friser og graver knyttet til rituelle ofringer.

De to etasjene i gårdsplassen er forbundet med to trapper: en på nordsiden, bygget på 1600-tallet, og en annen også mot nord, tegnet på 1900-tallet av Alhambras bevaringsarkitekt, Francisco Prieto Moreno.

Selv om det aldri ble brukt som en kongelig residens, huser palasset for tiden to viktige museer: Kunstmuseet i øverste etasje, med en enestående samling av malerier og skulpturer fra Granada fra det 15. til det 20. århundre, og Alhambra-museet i første etasje, som nås gjennom den vestlige inngangshallen.

I tillegg til sin museumsfunksjon, kan den sentrale gårdsplassen skryte av eksepsjonell akustikk, noe som gjør den til et ypperlig sted for konserter og teaterforestillinger, spesielt under Granada International Music and Dance Festival.

På Calle Real, på stedet ved siden av den nåværende kirken Santa María de la Alhambra, ligger moskébadet.

Dette badet ble bygget under Sultan Muhammed IIIs regjeringstid og finansiert av jizya, en skatt som ble belastet kristne for å plante land på grensen.

Bruken av hammam Bading var essensielt i det daglige livet i en islamsk by, og Alhambra var intet unntak. På grunn av sin nærhet til moskeen tjente dette badet en viktig religiøs funksjon: det tillot vaskelse eller renselsesritualer før bønn.

Funksjonen var imidlertid ikke utelukkende religiøs. Hammamen fungerte også som et sted for personlig hygiene og var et viktig sosialt møtepunkt.

Bruken ble regulert av tidsplaner, om morgenen for menn og om ettermiddagen for kvinner.

Inspirert av romerske bad delte muslimske bad sin kammeroppsett, selv om de var mindre og drev med damp, i motsetning til romerske bad, som var nedsenkingsbad.

Badet besto av fire hovedrom: et hvilerom eller garderobe, et kaldt eller varmt rom, et varmt rom og et kjeleområde tilknyttet sistnevnte.

Varmesystemet som ble brukt var hypokaust, et underjordisk varmesystem som varmet opp bakken ved hjelp av varmluft generert av en ovn og distribuert gjennom et kammer under fortauet.

Den nåværende Parador de Turismo var opprinnelig San Francisco-klosteret, bygget i 1494 på stedet for et gammelt Nasrid-palass som ifølge tradisjonen tilhørte en muslimsk prins.

Etter erobringen av Granada avsto de katolske monarkene dette stedet for å grunnlegge byens første fransiskanske kloster, og oppfylte dermed et løfte gitt til patriarken av Assisi år før erobringen.

Med tiden ble dette stedet det første gravstedet til de katolske monarkene. Halvannen måned før sin død i Medina del Campo i 1504, etterlot dronning Isabella i testamentet sitt ønske om å bli begravet i dette klosteret, kledd i en fransiskansk drakt. I 1516 ble kong Ferdinand gravlagt ved siden av.

Begge forble gravlagt der til 1521, da barnebarnet deres, keiser Karl V, beordret at levningene deres skulle overføres til det kongelige kapellet i Granada, hvor de nå hviler sammen med Johanna I av Castilla, Filip den kjekke og prins Miguel de Paz.

I dag er det mulig å besøke dette første gravstedet ved å gå inn i Paradorens gårdsplass. Under en kuppel av muqarnas er de originale gravsteinene til begge monarkene bevart.

Siden juni 1945 har denne bygningen huset Parador de San Francisco, et førsteklasses turistinnkvarteringssted eid og drevet av den spanske staten.

Ordet «medina», som betyr «by» på arabisk, refererte til den høyeste delen av Sabika-høyden i Alhambra.

Denne medinaen var hjemsted for intens daglig aktivitet, ettersom det var området der handelen og befolkningen som gjorde livet mulig for Nasrid-hoffet i palatinbyen var konsentrert.

Tekstiler, keramikk, brød, glass og til og med mynter ble produsert der. I tillegg til arbeiderboliger fantes det også viktige offentlige bygninger som bad, moskeer, souker, sisterner, ovner, siloer og verksteder.

For at denne miniatyrbyen skulle fungere ordentlig, hadde Alhambra sitt eget system for lovgivning, administrasjon og skatteinnkreving.

I dag er det bare noen få rester igjen av den opprinnelige Nasrid-medinaen. Forvandlingen av området av kristne nybyggere etter erobringen og deretter krutteksplosjonene forårsaket av Napoleons tropper under retretten deres bidro til forverringen.

På midten av 1900-tallet ble det iverksatt et arkeologisk program for rehabilitering og tilpasning av dette området. Som et resultat ble det også anlagt en anlagt gangvei langs en gammel middelaldergate, som i dag er forbundet med Generalife.

I den kongelige medinaen, festet til den sørlige muren, ligger restene av det såkalte Abencerrajes-palasset, det castilianiserte navnet på Banu Sarray-familien, en adelig slekt av nordafrikansk opprinnelse som tilhørte Nasrid-hoffet.

Restene som kan sees i dag er et resultat av utgravninger som startet på 1930-tallet, ettersom stedet tidligere hadde blitt alvorlig skadet, hovedsakelig på grunn av eksplosjoner forårsaket av Napoleons tropper under retretten deres.

Takket være disse arkeologiske utgravningene har det vært mulig å bekrefte denne familiens betydning ved Nasrid-hoffet, ikke bare på grunn av palassets størrelse, men også på grunn av dets privilegerte beliggenhet: i den øvre delen av medinaen, rett ved Alhambras hovedbyakse.

Rettferdighetens port, kjent på arabisk som Bab al-Sharia, er en av de fire ytre portene til palatinbyen Alhambra. Som en utvendig inngang tjente den en viktig forsvarsfunksjon, noe som kan sees i den dobbeltbøyde strukturen og den bratte skråningen i terrenget.

Konstruksjonen, integrert i et tårn festet til den sørlige muren, tilskrives Sultan Yusuf I i 1348.

Døren har to spisse hesteskobuer. Mellom dem er det et friluftsområde, kjent som en buhedera, hvorfra det var mulig å forsvare inngangen ved å kaste materialer fra terrassen i tilfelle angrep.

Utover sin strategiske verdi har denne porten en sterk symbolsk betydning i islamsk kontekst. To dekorative elementer skiller seg spesielt ut: hånden og nøkkelen.

Hånden representerer de fem søylene i islam og symboliserer beskyttelse og gjestfrihet. Nøkkelen er på sin side et symbol på tro. Deres felles tilstedeværelse kan tolkes som en allegori om åndelig og jordisk kraft.

En populær legende sier at hvis hånden og nøkkelen en dag berører hverandre, vil det bety Alhambras fall ... og med det verdens undergang, da det ville antyde tapet av dens prakt.

Disse islamske symbolene står i kontrast til et annet kristent tillegg: en gotisk skulptur av Jomfru Maria og barnet, et verk av Ruberto Alemán, plassert i en nisje over den indre buen etter ordre fra de katolske monarkene etter erobringen av Granada.

Puerta de los Carros samsvarer ikke med en original åpning i Nasrid-muren. Det ble åpnet mellom 1526 og 1536 med et veldig spesifikt funksjonelt formål: å gi tilgang til vogner som transporterte materialer og søyler til byggingen av Karl Vs palass.

I dag tjener denne døren fortsatt et praktisk formål. Dette er en billettfri fotgjengeradgang til komplekset, som gir gratis adgang til Karl V-palasset og museene det huser.

Videre er det den eneste porten som er åpen for autoriserte kjøretøy, inkludert gjester på hoteller som ligger i Alhambra-komplekset, drosjer, spesialtjenester, medisinsk personell og vedlikeholdskjøretøy.

Palatinbyen Alhambra var omgitt av en omfattende mur med fire hovedporter fra utsiden. For å sikre forsvaret hadde disse portene en karakteristisk buet utforming, noe som gjorde det vanskelig for potensielle angripere å avansere og tilrettela for bakholdsangrep innenfra.

De syv etasjers port, som ligger i den sørlige muren, er en av disse inngangene. I Nasrid-tiden var det kjent som Bib al-Gudur eller «Puerta de los Pozos», på grunn av den nærliggende eksistensen av siloer eller fangehull, muligens brukt som fengsler.

Det nåværende navnet kommer fra den populære oppfatningen om at det er syv nivåer eller etasjer under den. Selv om bare to er dokumentert, har denne troen gitt næring til flere legender og fortellinger, som Washington Irvings historie «The Legend of the Moor's Legacy», som nevner en skatt gjemt i tårnets hemmelige kjellere.

Tradisjonen sier at dette var den siste porten som ble brukt av Boabdil og hans følge da de dro til Vega de Granada 2. januar 1492 for å overlevere nøklene til kongeriket til de katolske monarkene. På samme måte var det gjennom denne porten at de første kristne troppene kom inn uten motstand.

Porten vi ser i dag er en rekonstruksjon, ettersom originalen i stor grad ble ødelagt av eksplosjonen til Napoleons tropper under retretten deres i 1812.

Puerta del Vino var hovedinngangen til medinaen i Alhambra. Byggingen tilskrives sultan Muhammad III på begynnelsen av 1300-tallet, selv om dørene senere ble ombygd av Muhammad V.

Navnet «Vinporten» kommer ikke fra Nasrid-perioden, men fra den kristne æraen, som startet i 1556, da innbyggerne i Alhambra fikk kjøpe vin skattefritt på dette stedet.

Siden det er en innvendig port, er utformingen rett og direkte, i motsetning til utvendige porter som Justis- eller Våpenporten, som ble designet med en bøy for å forbedre forsvaret.

Selv om den ikke tjente primære forsvarsfunksjoner, hadde den benker inne for soldatene som hadde ansvaret for adgangskontrollen, samt et rom oppe for vaktenes bolig og hvileområder.

Den vestlige fasaden, som vender mot Alcazaba, var inngangen. Over karmen på hesteskobuen er symbolet på nøkkelen, et høytidelig symbol på velkomst og Nasrid-dynastiet.

På den østlige fasaden, som vender mot Karl Vs palass, er buens spandreller spesielt bemerkelsesverdige, dekorert med fliser laget med tørrtauteknikk, og tilbyr et vakkert eksempel på spansk-muslimsk dekorativ kunst.

I løpet av Nasrid-dynastiets tid huset stedet der kirken Santa María de la Alhambra nå ligger, Aljama-moskeen eller den store moskeen i Alhambra, bygget på begynnelsen av 1300-tallet av sultan Muhammad III.

Etter erobringen av Granada 2. januar 1492 ble moskeen velsignet for kristen gudstjeneste, og den første messen ble feiret der. Etter beslutning fra de katolske monarkene ble den innviet under beskyttelse av Saint Mary, og det første erkebiskopssetet ble opprettet der.

Ved slutten av 1500-tallet var den gamle moskeen i forfall, noe som førte til at den ble revet og byggingen av et nytt kristent tempel, som ble fullført i 1618.

Det er knapt noen rester igjen av den islamske bygningen. Det viktigste bevarte objektet er en bronselampe med en epigrafisk inskripsjon datert 1305, som for tiden oppbevares i Det nasjonale arkeologiske museet i Madrid. En kopi av denne lampen kan sees i Alhambra-museet, i Karl Vs palass.

Santa María de la Alhambra-kirken har en enkel planløsning med ett skip og tre sidekapeller på hver side. Innvendig skiller hovedbildet seg ut: Jomfruen av Angustias, et verk fra 1700-tallet av Torcuato Ruiz del Peral.

Dette bildet, også kjent som Jomfruen av Barmhjertigheten, er det eneste som bæres i prosesjon i Granada hver påskelørdag, avhengig av været. Han gjør det på en trone av stor skjønnhet som imiterer buene til den symbolske Patio de los Leones i preget sølv.

Som en kuriositet var Granada-poeten Federico García Lorca medlem av dette brorskapet.

Før den nåværende Parador de Turismo og mot øst finnes restene av et middelaldersk garveri eller bøffelgård, et anlegg dedikert til behandling av skinn: rengjøring, garving og farging. Dette var en vanlig aktivitet i hele al-Andalus.

Alhambra-garveriet er lite i størrelse sammenlignet med lignende garveristeder i Nord-Afrika. Det må imidlertid tas i betraktning at dens funksjon utelukkende var ment å dekke behovene til Nasrid-hoffet.

Den hadde åtte små dammer i forskjellige størrelser, både rektangulære og sirkulære, hvor kalken og fargestoffene som ble brukt i lærgarvingsprosessen ble lagret.

Denne aktiviteten krevde rikelig med vann, og det er grunnen til at garveriet lå ved siden av Acequia Real, og dermed utnyttet den konstante vannstrømmen. Dens eksistens er også en indikasjon på den store mengden vann som er tilgjengelig i dette området av Alhambra.

Vanntårnet er en imponerende struktur som ligger i det sørvestlige hjørnet av Alhambra-muren, nær den nåværende hovedinngangen fra billettkontoret. Selv om den tjente defensive funksjoner, var dens viktigste oppdrag å beskytte inngangen til Acequia Real, derav navnet.

Vanningsgrøften nådde palatinbyen etter å ha krysset en akvedukt og grenset til nordsiden av tårnet for å forsyne hele Alhambra med vann.

Tårnet vi ser i dag er et resultat av en grundig rekonstruksjon. Under Napoleons troppers tilbaketrekning i 1812 ble den alvorlig skadet av krutteksplosjoner, og ved midten av 1900-tallet var den nesten redusert til sin solide base.

Dette tårnet var viktig, ettersom det tillot vann – og dermed liv – å komme inn i palatinbyen. Opprinnelig manglet Sabika-høyden naturlige vannkilder, noe som utgjorde en betydelig utfordring for nasridene.

Av denne grunn beordret Sultan Muhammad I et stort hydraulisk ingeniørprosjekt: byggingen av den såkalte Sultangrøften. Denne vanningsgrøften fanger opp vann fra Darro-elven omtrent seks kilometer unna, i høyere høyde, og utnytter skråningen til å transportere vannet ved hjelp av tyngdekraften.

Infrastrukturen inkluderte en lagringsdemning, et dyredrevet vannhjul og en mursteinskledd kanal – acequia – som renner under jorden gjennom fjell og kommer inn i den øvre delen av Generalife.

For å overvinne den bratte skråningen mellom Cerro del Sol (Generalife) og Sabika-høyden (Alhambra), bygde ingeniører en akvedukt, et nøkkelprosjekt for å sikre vannforsyningen til hele det monumentale komplekset.